grunder

Det høres unektelig fett ut.

Å leve av å jobbe med sykkelsporten.

Men jeg forstår nå hvorfor det ikke er flere som faktisk gjør det.

It’s a hard knock life…

Gründer, entreprenør, visjonær eller idiot. Kall det hva du vil. Å skape din egen arbeidsplass er hardt arbeid.

Å skape din egen arbeidsplass i en så marginal bransje som sykkelindustrien er knallhardt.

Å skape din egen arbeidsplass i sykkelindustrien mens du går medisinstudiene på normert tid…

…anbefales ikke.

De siste to månedene har jeg skrevet 20 000 ord, bare om styrketrening og programbygging. Alt forankret i over 100 refererte forskningsartikler [som ikke tryller seg frem, laster seg ned, leser eller tolker seg selv]. Arbeidet tilsvarer godt og vel en masteroppgave i et hvilke som helst fulltidstudium.

Jeg burde sittet og pugget diagnosekriterier for ulike personlighetsforstyrrelser og interaksjoner mellom medikamenter i hjertesviktbehandling. Det er tross alt kun en drøy måned igjen til eksamen.

Det må pent være. Foran meg venter fem nye helårs treningsprogrammer på å bli utviklet.

Med til disse følger et titalls artikler å skrive om relevant fysiologi, testprotokoller, øktbeskrivelser, intensitetsstyring, periodiseringsmodeller og treningsmonitorering.

For ikke å snakke om de forløpende anbefalingene og algoritmene for individuell tilpassing av treningen underveis i løpet av året.

Deadline? 14 dager fra i dag av.

Enda godt jeg i mellomtiden bare har 3 ukers klinisk utplassering i psykiatrien [normal femdagers arbeidsuke] og skal forberede og holde foredrag for syklister i Tromsø [gleder meg som en unge til det].

Ja, og så ta igjen et semesters skolepensum før eksamen da.

Takk til alle som tør og orker

Jeg har rett nok valgt det selv, så jeg skal ikke klage. Dog, hadde jeg visst hva jeg bega meg ut på tror jeg nok jeg hadde tenkt meg om både en og to ganger til. Skriver vel dette mest som en skrekk og advarsel til andre som fabler med tanken.

For midt oppe i alt sammen har jeg fått en ny følelse av respekt for de mange som velger å ta den kampen det er å etablere en levevei i sykkelsporten. Og jeg undrer meg over om de får høre det ofte nok.

På generelt grunnlag tror jeg vi er alt for dårlige til å rose hverandre i en hektisk hverdag. Jeg vet jeg er det. Likevel har jeg vært så heldig å få merke hvordan de mange hyggelige tilbakemeldingene fra lesere gjør underverker når motivasjonen røyner på.

Så neste gang du ser en facebookpost fra et norsk sykkelmagasin, en lokal sykkelforretning, den lille arrangøren av opplevelsesturer eller andre som forsøker å skape noe i og for sykkelsporten – gi dem en kommentar dersom du setter pris på dem.

Det betyr mer enn du tror – og sykkel hadde blitt fryktelig kjedelig uten dem.

Leave a comment

Your email address will not be published.