Har du noen gang hatt en slik aha-opplevelse som får deg til å se tilbake på alt du har gjort tidligere å tenke: ”hva f…n var det jeg holdt på med?” Som får deg til å innse at alle de høstmørke kveldene i lysløypa og de regntunge turene i Nordmarka kunne resultert i så mye mer? Hvis du bare hadde visst da hva du visste nå.
Min aha-opplevelse kom i form av høyere utdannelse. Selv om feltet var et litt annet enn treningsfysiologi lærte jeg hvor villedet vi mennesker kan bli av våre egne observasjoner og overbevisninger. Til eksempel – alle er enige om at helsefaglig behandling bør baseres på fakta, ikke tro. Hvorfor gjør ikke dette seg gjeldene på andre felt, som f.eks. trening?
Etter noen år på universitetet slo det meg plutselig hvor mange kollektive treningstimer som puttes ned fullstendig på lykke og fromme i dette landet. Det ble skremmende klart hvor mye av treningen til landets idrettstalenter og hvor mye av satsingen til ambisiøse supermosjonister som i beste fall kan sidestilles med å stikke fingeren i været og håpe at vinden blåser rett vei.
Tradisjon er et tveegget sverd
Norge er et land hvor tradisjon står sterkt. Dette gjelder ikke minst i de mange treningsmiljøene rundt omkring. Tradisjon er et tveegget sverd når det kommer til treningskultur. Dersom tradisjonen bygger på en suksessformel, så ligger alt godt til rette for gode idrettsprestasjoner. Men hva om tradisjonen bygger på en treningsfilosofi som er helt middelmådig? Og hva om det likevel finnes endra bedre treningsmetoder enn dem som allerede benyttes?
Hvor sikker er du på at treningen din er så effektiv som overhodet mulig?
Svaret ligger langt på vei i grundig, metodisk og objektiv utprøvning. Det som på fagspråket kalles den vitenskaplige metode. Faktisk så er det veldig mye kult som skjer her hjemme på bjerget i så måte. Du trenger ikke gjøre mer enn å søke i vitenskaplige databaser på sykkel-relaterte søkeord så dukker de norske studiene opp som paddehatter.
I kjølvannet av Aleksander Kristoffs enorme suksess de siste 2 sesongene slår det meg at en av grunnene til at lille Norge gjør det så bra i en verdensidrett som sykkel kanskje er at vi går svært vitenskaplig og metodisk til verk i foredlingen av våre unge talenter. Uten å kjenne Kristoffs treningsarbeide så ville det overraske meg om ikke trener og lege Stein Ørn la både ett og to vitenskaplige prinsipper til grunn for den langsiktige utviklingsstigen.
På tide å ta bladet fra munnen
Det er faktisk dette som er min motivasjon med denne bloggen. Å gå metodisk og vitenskaplig til verks for å finne de beste treningsmetodene, øktene, programmene og utviklingstrinnene for å få mest mulig punch i bena. Forskningen og treningsfysiologien som ligger til grunn kommer jeg til å dele her på regelmessig basis.
På sikt har jeg et hårete mål om å gjennomføre et Ironman på under 10 timer. Og gjennomføre Norseman på en høvelig tid dersom jeg skulle være så heldig å vinne startnummerlotteriet. Men jeg er realist nok til å vite at det ligger flere år frem i tid.
Først skal jeg bli en jævel til å sykle.
Image credit: Flickr.com user Sarflondondunc
Leave a Reply