Mitt første møte med landeveissykling var på en lånt sykkel i Jotunheimen. På fire dager hadde jeg og en gjeng kamerater en fantastisk tur innom Dombås, Trollstigen, Valldal, Geiranger, Lom, Juvass, Sognefjell og Øvre Årdal.

Selv om det fortsatt skulle ta noen år før jeg skaffet min første landeveissykkel var jeg hekta.

Så gøy som trening og landeveissykling er har jeg likevel savnet følelsen av å være på ekspedisjon. Det å utforske nye steder i den fantastiske norske naturen.

For en uke siden bestemte jeg meg for å gjøre noe med dette. Jeg ville undersøke om det er mulig å oppleve norske fjell, klatringer, spektakulær natur på samme tid som jeg ivaretok “komforten” av å kjøre på en rask landeveissykkel uten oppakning.

Og, sist men ikke minst, turen skulle starte og avslutte i Oslo.

Destinasjon Haugastøl

Starten gikk på Oslo S klokken 12.03, nærmere bestemt med Bergenstoget til Haugastøl. Planen om å ta 06:30-toget ble klokelig skrotet etter en litt for fuktig og sen kveld i forveien.

Etter 4 timer på toget stod jeg alene på perrongen på Haugastøl. At jeg hadde hjertet i halsen for den forestående 275 kilometer lange turen er en underdrivelse. Men, været var flott og stemningen god da jeg rullet avgårde mot Geilo.

Oppakkingen for turen var bevisst minimalistisk. Jeg hadde lyst på en ekspedisjon uten bryderiet av en tung sekk.

Med meg hadde jeg:

  • 2 x 500 ml vannflasker (med vann)
  • 2 x matpakke (pizzastykker fra Peppes hjemmelaget pizza)
  • 2 x reserveslanger
  • pumpe, surret gaffatape rundt denne i fall jeg trenger
  • lite og lett verktøysett (umbrako, skru- og stjernetrekker)
  • mobiltelefon
  • lommebok
  • Gopro-kamera (som ikke virket)

Denne oppakkingen var ikke tyngre enn at jeg følte jeg var ute på en helt vanlig treningsøkt – digg!

Fantastiske og varierte oppklevelser

Turen til Oslo ble fantastisk, godt hjulpet av en perfekt og varm sommerdag.

De første 90 kilometrene fra Haugastøl til Geilo og videre til Uvdal var turens desidert flotteste. Morsomme klatringer, nedkjøringer og fantastisk og variert natur.

Deretter kom et lengre og flatt “transportstrekke” på 90 kilometer til Kongsberg. Dette i mer ensforming skogsterreng hvor jeg gikk på turens første og eneste skikkelige smell cirka 3-4 timer inn i turen.

Kjapp stopp på gatekjøkken og inn med baconburger og cola. Det gjorde underverker. Etter en rask pitstop med kaffe i Kongsberg var kroppen faktisk uforskammet bra igjen.

Skummel lærepenge

De 20 kilometrene fra Kongsberg til Hokksund ble turens sorte hull. Jeg hadde glemt å sjekke batteriene på lyktene mine, som selvsagt ikke virket. I nattemørket, uten lys, reflekser og i svarte klær hadde jeg valget mellom pest og kolera – ubelyste småveier med høy promillekjøringsrisiko eller delvis opplyst europavei med 90-sone og veiskulder.

Valget falt på veiskulderen og belysning. Selv på den brede veiskulderen var det ukomfortabelt nok å kjøre her, vel vitende om at jeg ikke hadde baklys. De kortere strekkene uten belysning var helt jævelig. Tror aldri jeg har vært mer på alerten og ligget “lavere i terrenget” enn jeg gjorde her.

På Hokksund stod en velmenende bilist og ventet på meg. Han ga klart uttrykk for at han synes det var en dårlig ide å sykle på så stor vei uten lys. Jeg vet hvor guffent det er å kjør bil når folk ikke bruker refleks i mørket, så la meg så paddeflat som jeg sjelden har gjort og beklaget.

Lesson learned – sett i nye batterier til lange turer og ha gjerne med en form for refleks i backup (dersom du ikke har på klærne).

Trøtt

Fra Hokksund til Drammen var det heldigvis belyste småveier på Østsiden av Drammenselva. Sjeleglad over å være ute av nattemørket, og oppløftet av overraskende gode bein var humøret godt.

Ved passering Drammen begynte jeg likevel å bli svært trett. Lierbakken ble en opptur. Etter 8 timer klarte jeg fortsatt å levere de 250W jeg trenger for å klatre brukbart, uten at det kostet for mye.

Asker til Oslo ble igjen en litt hårete affære. Nå begynte det å bli lyst igjen, så mørket var ikke noe problem. Derimot ble søvnmangelen stadig verre. Ikke i form av risiko for å sovne, men i form av tiltakende sløvhet. Kombinasjonen av dette, gode bein og en iver etter å komme hjem var heller ugunstig.

Likevel kom jeg meg til Oslo i god behold og kunne putre oppover Kongsveien etter 10 timer og 275 kilometer på sykkelen.

Vellykket ekspedisjon

Alt i alt var turen en stor opptur.

Jeg fikk de store opplevelsene jeg var så sugen på, i forma av fantastisk natur og et Norge som viste seg i all sin prakt.

Etter en vår som har vært litt tung fikk jeg også svar på at kroppen fungerer fint. Jeg har aldri hatt bedre følelse eller øktverdier på denne tiden av året før. Det lover godt foran Jotunheimen Rundt om en drøy månede.

I tillegg fikk jeg kjørt en skikkelig test av den nye Trek Madonen og set-up’en av denne. Den fungerte som et skudd. Jeg har en herlig, men litt vanskelig å definere, følelse når jeg kjører på denne. Det kjennes på en måte ut som den bare flyr avgårde, i større grad enn sykler jeg tidligere har prøvd.

På denne har jeg gått for en litt “høy” set-up mht. styrehøyde. Dette fungerte utmerket, og hele turen foreløp uten nevneverdige smerter eller plager noe sted. Litt mør i rumpa blir man alltid mot slutten, men det kommer nok også litt av at jeg ikke har særlig mange kilometer på baken i år.

Nedenfor ser du en oppsummering av turen.

Komplette data fra økta finner du på Strava ->

Haugastøl - Oslo

Leave a comment

Your email address will not be published.