Jeg husker jeg passerte skiltet som markerer slutten av segmentet. Nøyaktig der hvor Kongsveien bikker over toppen og lomma i veien på venstre side kommer til syne.
“Dette skal egentlig ikke være mulig.”
Oppladningen hadde vært alt annet enn god. Begrenset med trening siden starten av august. Kun tid til 1-2 økter i helgene, og knapt nok det.
Kostholdet hadde ikke liknet grisen. Om jeg hadde laget en kokebok med oppskrifter av makronæringsstoffene jeg har dyttet i meg, og mikronæringsstoffene jeg ikke har inntatt, ville den kvalifisert for horror-seksjonen hos nærmeste Norli.
Jeg har også hatt flatt jern med arbeid i høst, og sovet lite. Mye grunnet en agenda lang som et vondt år.
En økt utenom det vanlige
Oppladningen til dagens økt var også alt annet enn optimal. Hadde bare rukket å innta 400 gram lasagne til lunch. That’s it. Og drukket et glass vann i løpet av dagen.
Klokken 16.00 rullet jeg ut på Mosseveien. Starten inn til Bjørvika gikk sånn passe tungt. Tok igjen en fyr i god fart forbi Frognerkilen og måtte holde høyt tempo til Lysaker for å ikke miste ansikt.
“F**n, også dette som skulle være en rolig langtur.”
Rullet desto roligere opp til Radiumhospitalet og svingte som vanlig til venstre på Smestadlokket. Hadde bestemt meg for en gangs skyld å rulle rolig opp til Mitt livs party. Putra opp, for det meste på alle 28 tennene. Og det var like greit, for det spruta ikke av bena. Kaldt var det også. Den lukten av kald luft som fikk minnene til å gli tilbake til høstmørke intervalløkter og standplass i Nittedal.
Vel nede igjen fra Tryvann var det likevel som om noe skjedde. Kroppen våknet til liv. Seilte avgårde bort ring 3 i fint driv. Sinsen, Løren, Helsfyr og ned forbi Galgeberg.
Noen ganger har du ikke noe valg – du bare MÅ kjøre det segmentet
Jeg passerte Oslo Hospital i godt driv. Jaget av en fyr bak meg skjønte jeg hvor dette bar. Farten var for høy og bena var for gode. Jeg tenkte et øyeblikk på at jeg hadde vært ute i 2 timer, ikke spist og drukket kun 4 dl vann. Øyeblikket varte et halvt sekund.
“Fuck it!” Klar bane i rundkjøringen og tidenes flying start. Det var bare å gi flatt jern. “We meet again, gamle ørn!”
Kongsveien.
Starten gikk som smurt. Stod og tråkket så lenge kroppen min tåler det før den stivner. Jeg blir aldri noen Pantani eller Contador. Satt meg ned og fant en mer fornuftig fart. Jeg er ingen klatrer, så for meg er første tredjedel av bakken verst. Den er kneppet brattere enn resten.
Likevel ble denne forsert i fint driv. Passerte Sjømannsskolen fort nok til å såvidt registrere at tiden var god. Bedre enn de raskeste intervallene i vår. Da var det bare å sette seg der kniven balanserer på en syltynn egg.
Konservere akkurat nok krefter de neste 2 minuttene til å orke en 30 sekunders maks spurt. Det gjorde jeg også. Jeg ble faktisk forbløffet over hvor mye punch jeg hadde i bena på slutten. Den beste følelsen jeg har hatt opp Kongsveien hele år. Og jeg har kjørt den noen ganger.
Jeg kunne nesten ikke tro det. Det skulle liksom ikke være mulig å sette personlig bestenotering på en slik dag.
Trening er veldig enkelt
Det er ikke noe hokus pokus med å lage eller gjennomføre et effektivt treningsprogram. Målrettet og systematisk arbeid over tid gir resultater. Det er ikke vanskeligere enn det.
Nettopp derfor burde det ikke overrasket meg at tiden var en katastrofe. 39 sekunder bak min egen rekord, på et fire og et halvt minutter langt segment. Kroppens sanseapparat kan være en svikefull jævel.
Du bøyer ikke fysiologiens lover uten å gjøre jobben først.
Time to giddy up! Mer om hvordan jeg skal komme meg opp på hesten igjen kommer i fremtidige bloggposter.
