I høst gikk jeg bråkjekt ut. Nå skulle det satses. Alt skulle gjøres etter boka og Jotunheimen Rundt 2017 skulle beseires på under 14 timer.
Siden har det vært ganske stille.
Så hvordan gikk det egentlig med treningen?
Du har tid til det du velger å prioritere
Som ledd i å gjøre ting riktig, det vil si trene etter de metodene som har dokumentert god effekt, startet jeg opp med maksimal styrketrening i november.
Styrketrening har jo et sterkt evidensgrunnlag å vise til, så nå var jeg ivrig på å teste dette selv.
Styrketreningsperioden, smellen jeg gikk på og samlingen med Jo Nordskar i Spania er godt beskrevet grundigere i en tidligere bloggpost.
Med ladde batterier etter to ferieuker i henholdsvis alpene og Spania var lysten til å fortsette treningen tilbake.
Det varte omtrent en uke.
En av mine styrker, og svakheter, er at jeg er til dels impulsiv mht. å gå på nye prosjekter. Resultatet er at jeg ofte kaster flere baller i luften enn hva jeg klarer å lande. Og er det en ting jeg hater, så er det å ikke fullføre ting jeg sier at jeg skal gjøre.
Den kombinasjonen kan by på utfordringer.
Mentalt råkjør i lang tid
Valget om å begynne på medisinstudiet og ta en ny profesjonsutdanning i voksen alder var på ingen måte impulsiv. Og det er kanskje det beste valget jeg noen gang har gjort.
På samme tid har det valget vært nær å ta knekken på meg.
De siste fem årene har jeg vært fulltidsstudent på et tungt studium, og på både to og tre jobber ved siden på permanent basis. Dette har vært helt nødvendig for å få ting til å gå rundt.
Slikt kan fungere i avgrensede perioder. Men slikt råkjør over flere år, uten mulighet for ferie og mental avkobling, kan bære riktig galt avsted.
På det verste har jeg vært en hårsbredd unna å ringe fastlegen for å “langtidssykemelde” meg. Det eneste som har holdt meg fra dette er vissheten om at dette ikke ville løst noen ting, det ville bare utsatt og forlenget problemene.
Wattkoden ble i så måte et steg på veien mot å vinne tilbake kontrollen over egen hverdag, gjennom å skape meg en jobb jeg kunne utføre hjemmefra. Men dette var heller ikke helt uproblematisk. De aller fleste gründere vil kunne skrive under på at oppstartsfaser er både slitsomme, stressende og fullstendig blottet for tryggheten du har når du er fast ansatt i en normal jobb.
Ved siden av dette har jeg også slitt med maren som rir alle medisinstudenter – behovet for å posisjonere seg i den stadig tøffere kampen om turnusplasser etter endt studie. Dette innebærer å opparbeide seg mest mulig relevant arbeidserfaring. Ved siden av Wattkoden har jeg derfor hatt en fast 20% stilling som instruktør ved Medisinsk Fakultet og jobbet vakter på sykehuset.
Nok er nok
Allerede en uke etter at jeg kom hjem fra Spania rant det over.
Den, dessverre altfor normale arbeidsuken, foreløp med helt vanlige forelesninger på dagtid. Etter forelesning gikk uka med til:
- Mandag: forberede 2 foredrag, ferdig langt på natt.
- Tirsdag: reise direkte fra Uni til Mjøndalen for å holde foredrag i Wattkoden-regi. Hjemme ved midnatt.
- Onsdag: reise direkte fra Uni til Eidsvoll for å holde foredrag i Wattkoden-regi. Hjemme ved midnatt.
- Torsdag: hjem fra Uni, hive i seg middag, snu på femøringen og gå på nattevakt på Føden, del av obligatorisk undervisning.
- Fredag: direkte fra nattevakt 08.00 til Rikshospitalet for å holde kurs i regi av instruktør-jobben min. Deretter rett på egen obligatorisk undervisning uten pause mellom. Direkte videre fra undervisning til nytt kveldsskift på føden. Hjemme ved midnatt.
Avgjørelsen ble tatt på toget hjem den fredagen. “Martin, du kan bare glemme å skulle leke toppidrettsutøver i denne hverdagen.”
De neste månedene trente jeg ikke en time.
Jeg har alltid sagt at det ikke finnes noe som heter “jeg har ikke tid”. Og det står jeg fortsatt ved.
Du har tid til det du velger å prioritere!
Mitt problem er at jeg ikke kan tillate meg selv å prioritere sykkeltreningen høyt nok. Til det er det for viktig å:
- fullføre studiene på normert tid
- skaffe meg nødvendig erfaring for å sikre turnusplassen min
- sørge for at en hverdag, der Lånekassen for lengst har sagt takk for seg, går rundt
Oppi det hele skal man liksom også forsøke å ta hensyn til et sosialt liv som allerede er grusomt forsømt.
Jotunheimen Rundt 2017
Hva blir det så til med Jotunheimen Rundt 2017?
Planen er å delta, så travelt det enn blir.
Jeg har vært så heldig og fått meg sommerjobb på Ullevål. Det betyr at jeg må reise fra Oslo i 16-tiden fredagen rittet går. Det blir stramt å rekke start i tide, men satser på at jeg i alle fall vinner det racet.
Ambisjonen om 14 timer er klokelig skrotet. Det vil si den er utsatt til etter medisinstudiet. Målet i år er endret til å få til en god gjennomføring.
I debuten i 2015 gikk jeg tom, men greide likevel gjennomføre med noenlunde stil. I 2016 sa det stopp allerede før Beitostølen, men jeg karret meg videre i 10 timer til og fikk samle verdifull praktisk og mental erfaring før jeg stod av på Sognefjellshytta.
I år er målet å kjøre hele rittet uten å gå på noen stor smell, og å få en god opplevelse. Jeg er nokså trygg på at hvis jeg bare klarer dette, så vil jeg i juli ha kapasitet nok til å kjøre under 15 timer.
Ny strategi for treningen
Etter en lang periode med treningsfri har jeg lagt meg til en ny strategi som er mer gjennomførbar med de rammebetingelsene jeg faktisk lever under.
Fremfor en overambisiøs plan om å “gjøre alle de riktige tingene” har jeg endret fokus til å gjøre en ting skikkelig bra – å trene litt, men med god regelmessighet. Det skal faktisk bli ganske gøy å se hvor langt den strategien kan bringe meg, både før Jotunheimen Rundt og i tiden som kommer etterpå.
Hverdagen er fortsatt ganske travel med både jobb og eksamensinnspurt. En praktisk konsekvens av dette er at overskuddet til trening er begrenset. I forlengelse av dette merker jeg også at treningen koster mye å restituere seg fra, og at dette går på bekostning av jobb og lesing jeg skulle ha gjort – jeg orker rett og slett ikke jobbe etter større treningsmengder.
Derfor er treningen min nå veldig fleksi. Det eneste kravet jeg stiller til meg selv er at jeg skal ha minst 1-2 økter hver uke. Aller helst skal disse inneholde én lengre langtur (2-6 timer) og én intervalløkt.
Jeg er svært streng med meg selv på at langturene skal gå med minst mulig tid i sone 2. Jeg merker faktisk svært stor forskjell på dette. Når jeg har vært flink med å holde intensiteten nede tar det mye kortere tid å restituere seg etter en langture på 4-6 timer.
Det mest “risikofylte” jeg gjør, er i min situasjon intervalltrening.
Klok av skade etter fjorårets smell holder jeg bevisst en del igjen på disse. I praksis betyr det at jeg gjerne kjører 1-2 drag mindre enn hva jeg normalt ville ønske. I tillegg forsøker jeg å “holde igjen” litt på dragene, spesielt siste halvdel av dragene og særlig mot slutten av økta. Med mitt begrensede treningsgrunnlag gir dette likevel nok stimulans til å utvikle kapasiteten, men reduserer kravet til restitusjonstid og senker risikoen for å gå på en smell.
Fra mine mange “oppstarter” med null treningsgrunnlag vet jeg at jeg har en FTP på omkring 270W når jeg er “utrent”.
Frem til nå har jeg ikke prioritert å gjennomføre noen FTP-test. Det betyr at jeg trener på følelse, og bruker puls for å kontrollere hvordan økta gikk. Wattmålingene sier derimot mye om utviklingen.
Basert på wattverdiene fra intervalløktene, sammenliknet med tidligere økter og FTP-tester estimerer jeg at FTP i dag ligger et sted mellom 310 og 330W. Neste delmål blir å nå 4.0 watt/kilo på terskel. For å få til det må jeg opp i FTP på 340 og gå ned 1-2 kilo.
Det bør være innenfor rekkevide før årets tur til Lærdal.
Jeg gleder meg mer enn på lenge!
Leave a Reply