Photo: Michel van den Bogaard http://bit.ly/1Rm6y8I

“Styrketråkk har du kjørt før, og i mye brattere bakker enn dette!”

Jeg vet ikke hvorfor det var akkurat denne setningen som gikk på repeat. Men dette var beskjeden jeg gjentok til meg selv gang på gang. Og som hjalp meg holde moralen oppe i fjellene i årets Jotunheimen Rundt.

Og fjell var det nok av.

Forberedelser på tynn is

I vår gikk jeg høyt ut med et hårete prosjekt. Jeg ville finne ut om det var mulig å både gjennomføre Jotunheimen Rundt, og komme i mål på 15 timer med kun 12 ukers trening. Etter seks ukers godt treningsarbeid pekte formkurven og forventningene oppover.

Skuffelsen var derfor stor når sykdom satt meg ut av spill de påfølgende fire ukene. Halvannen uke før start hadde jeg skrinlagt alle planer å kjøre rittet som omtales som Norges tøffeste. Takket være dyrkningsprøve og en effektiv antibiotikakur (samt overstått eksamen og innhentet søvn) var jeg derimot på bedringens vei og siktet meg inn på det betydelig kortere (137 km) Sognefjellrittet.

Helgen før rittet gikk med til å teste kroppen på to rolige langturer. Kroppen svarte da såpass ok at jeg likevel bestemte meg for å hoppe i det og gå for alle 430 kilometrene fra Lærdal til Sogndal. Stor takk til en velvillig arrangør som med et smil flyttet startnummeret til en vinglete deltaker både frem og tilbake!

Med langtfra optimale forberedelser, og uten å ane hva jeg hadde i vente var det med skrekkblandet fryd jeg stod på startstreken i Lærdal klokken 21.10 fredag kveld.

Starten fra helvete til Filefjell (0-65 km)

Jeg hadde fått høre fra erfarne syklister at feltet stort sett sykler “samlet og rolig” de første 145 kilometrene over Filefjell og til Fagernes. Derfor ble starten ut av Lærdal en gigantisk WTF-opplevelse.

Etter 100 meter var feltet en lang rett strek, en til to ryttere i bredden. Kroppen som var sulteforet på intervalltrening fikk tidenes temposjokk og etter noen minutter registrerte jeg med gru at marsjfarten lå på 48 km i timen. Såvidt jeg kunne skimte var det et stort tog av røde og blå menn fra Rye langt der fremme som gjorde livet surt for resten av feltet.

Noen vil hevde det er idioti å sette avgårde i 50 km/t når du skal sykle i 12-16 timer. Meg inkludert. Men klarte ikke la være å forsøke å følge av den grunn.
Noen vil hevde det er idioti å sette avgårde i 50 km/t når du skal sykle i 12-16 timer. Meg inkludert. Men klarte ikke la være å forsøke å følge av den grunn.

 

Da det begynte å stige slakt oppover etter 10 minutter måtte jeg se hjulet foran meg sige avgårde. En fornuftig stemme bak meg sa til sidekameraten at “det er ingen vits å ødelegge rittet allerede”. Det var godt å høre at flere enn meg slet med tempoet. I en liten gruppe med to ryttere fra Halden, en fra Malvik og en hjemløs (meg) tok jeg fatt på stigningene opp mot Filefjell (1013 moh.).

Den gamle veien slynget seg lekent langs en brusende Lærdalselv full av smeltevann. Deilig temperatur, et mer overkommelig tempo og idylliske omgivelser gjorde turens første fjell til en drøm.

Lenger opp i bakken ble vi tatt igjen av en større gruppe og ut på hovedveien ble rullekjøringen satt i gang. Også dette var en ny opplevelse for en uerfaren landeveissyklist. Jeg er riktignok godt vant med å sitte på hjul i høy fart med uvørne skiløpere som bruker hele veibanen. Men dette med å kommunisere for å få rulla til å gå effektivt var nytt for meg.

Da vi nærmet oss toppen ventet et 10 kilometer langt strekke med veiarbeid. Dette betydde flere partier på alt fra hard og fin sand til grov grus. Da hele gruppa kom seg helskinnet over (såvidt jeg kunne se) var det nesten for godt til å være sant.

Cyclocross / trailsykling i steinura opp til Filefjell
Cyclocross / trailsykling i steinura opp til Filefjell

 

Hell i uhell til Fagernes (65-145 km)

Om det var gruspartiet på Filefjellet eller telehiven i asfalten er usikkert. Men på vei ned forbi Tyinkrysset smalt det. Pungtering på forhjulet var et faktum og det var lite annet å gjøre enn å svinge inn til siden å finne frem dekkspak og slange.

Hell i uhell kom en servicebil etter bare 30 sekunder. Etter et kjapt slangebytte så jeg årsaken til pungteringen – en 5 mm lang flenge i dekket. Servicebilen hadde plenty av forhjul, og i det to andre pungteringsryttere suste forbi var det bare å kaste seg etter.

Det røk nok mange minutter og en god del krefter på at jeg mistet den store bussen jeg satt i. For de neste 8 milene fra Filefjell er en lang og flat transportetappe, perfekt for rullekjøring i en større gruppe. I steden var vi nå tre mann som måtte brette opp ermene og legge oss i pedalene. Tre ble snart til to, men med tilnærmet fullmåne og en mild og skyfri norsk sommernatt var humøret fortsatt bra.

Med 3-4 mil igjen til Fagernes tok vi igjen en gruppe på fem. Her satt det folk som hadde kjørt før og som mente vi lå godt an til å fullføre på 15 timer. Med syv mann i gruppa ble det satt opp et godt tempo. Det er ikke til å stikke under en stol at samtlige andre seks kjørte betydelig hardere og lengre føringer enn meg selv, så takk for hjelpen!

Før rittet var min største frykt å gå tom for næring underveis. Derfor var jeg veldig fokusert på å spise og drikke nok. Frem til Fagernes gikk dette veldig greit. Matinntaket bestod av vekselsvis dobbel brødskive med honning/nugatti og energibar/banan hvert 30 minutt.

Ved godt mot, men litt preget av klart dårligst kjørestyrke i gruppa jeg satt i på vei til Fagernes.
Ved godt mot, men litt preget av klart dårligst kjørestyrke i gruppa jeg satt i på vei til Fagernes.

 

Da vi klokket inn på matstasjonen på Fagernes halv to på natten var det likevel mer enn greit med en stopp. Etter påfyll av drikkeflasker, 1 brødskive med spekemat ned på høykant og noen velkomne minutters hvile fra sykkelsetet bar det videre opp mot Beitostølen. Registreringstiden ved exit Fagernes viste 04:29:11 og en snittfart i overkant av 32 km/t.

Feilslått investering til Beitøstølen (145-183 km)

Jeg har kjørt opp fra Fagernes utallige ganger, men det er rart hvor dårlig følelse for terrenget du får når du kjører bil. Derfor var jeg spent på hvordan klatringen opp til neste stopp på Beitostølen ville bli. Igjen ble jeg gledelig overrasket over at de drøye 300 høydemeterne fordelte seg på slake og snille stigninger.

Det som snart skulle vise seg å bli en utfordring var kjørestyrken. Eller snarere, mangelen på kjørestyrke. Stadig måtte jeg gi småluker til rytteren foran, og det kostet mer og mer krefter å tette dem. I løpet av de fire milene til Beitostølen seg jeg langsomt bakers i den ca. 10 mann store gruppa.

I ettertid ser jeg at å bite seg fast her kanskje kostet mer enn det smakte. Her var jeg så på grensen av kapasiteten min at hver eneste kalori gikk med til å holde hjulet foran. Og dermed var jeg sjanseløs på å hente opp mat fra baklomma, enda mindre å tygge denne og få den ned. Og er det en ting som dreper kroppens yteevne i lange konkurranser så er det å ikke få i seg nok væske og næring.

Ved passering matstasjonen på Beitostølen var det derfor med en slags lettelse jeg så at gruppa jeg satt i kjøre rett forbi denne. Jeg skulle nemlig stoppe, og da slapp jeg å holde det tempoet lenger.

Investerte 5 minutter på et raskt klesskift på Beitostølen. Det var jeg glad for i etterkant.
Investerte 5 minutter på et raskt klesskift på Beitostølen. Det var jeg glad for i etterkant.

 

Så langt hadde jeg kjørt komfortabelt i kort supertrøye, kortermet drakt og med løse armer og ben til knærne. I 17 grader og uten et vindpust skulle det da også bare mangle. Nå ventet derimot Valdresfløya og en værmelding på ned mot 4 grader. Derfor var det på med jakke, skotrekk og vanter jeg hadde sendt med arrangørens eminente service-crew fra start.

Og det var en god avgjørelse!

I kjelleren på Valdresfløya (183-249 km)

På Beitostølen ble jeg tatt igjen av en større gruppe ryttere som hadde kjørt et par minutter bakenfor. Med nytt mot etter en rask stopp tenkte jeg i mitt stille sinn at tempoet her var irriterende lavt. På samme tid var det veldig godt å for første gang på mange timer sitte komfortabel på sykkelen igjen.

Nattemørket, som i månens nærvær egentlig aldri ble skikkelig mørkt, begynte å trekke seg tilbake. Etter ti minutters kjøring fra matstasjonen bikket vi over kulen og kunne skue ned på Bygdin og viddene omkring.

Bygdin på vei opp til Valdresflya. Her fikk skulle jeg få turens første skikkelige trøkk.
Bygdin på vei opp til Valdresflya. Her fikk skulle jeg få turens første trøkk.

 

På motsatt side av nedkjøringen lå en faretruende lang og svart strek. Jeg husker at jeg tenkte “Det der kan ikke stemme! Den stigningen kan ikke være så lang at den ser lang ut herfra?”

Det var den selvsagt.

Som en trolltrapp fra helvete lå den der og lo av meg. Uten svinger og uten hvile. Bare falske flater etter hvert trappetrinn med brattere helning. Jeg hatet allerede fra de små kneikene i bunnen.

Etter syv timer, og for første gang i løpet av natten, kjente jeg den fortvilende følelsen av å miste evnene til å holde pedalene i gang. Frekvensen som ble langsommere og seigere for hvert eneste tråkk. Jeg skled bakover i feltet som et blylodd. Sa til meg selv “bare over den neste kulen nå, så er du oppe.” Og mange ganger trodde jeg faktisk på det.

Selvsagt stemte det ikke.

Heldigvis var det nok flere enn meg som kjente på den samme følelsen. Det gikk ikke fortere enn at jeg klarte bite meg fast de 7500 siste metrene til toppen av Valdresfløya.

Og for en premie som ventet på andre siden.

Nedkjøringen til Gjendevannet (der du parkerer når du går Besseggen) var av den episke sorten. Bitende frisk, men med en soloppgang som fikk bekkene, vannene og snaufjellet til å gløde i morgentåka.

Trolsk stemning som rett ut av Asbjørnsen og Moe forbi Gjendevann.
Trolsk stemning som rett ut av Asbjørnsen og Moe forbi Gjendevannet.

 

Solstrålene må ha virket som en vitamininnsprøytning på hele gruppa, for straks ble en rulle organisert og vi dundret avgårde mot neste stopp på Randsverk. Jeg hadde lest at det er over Valdresfløya at rittet Jotunheimen Rundt virkelig begynner og hadde psyket meg opp til dette strekket. Derfor ble jeg overrasket over hvor fort og greit transporten til Randsverk gikk.

Snart skulle jeg likevel igjen lære at livet i et sykkelritt går både opp og ned – flere ganger.

Fit for fight etter pit-stop på Randsverk. Det varte i ca. 2 kilometer.
Fit for fight etter pit-stop på Randsverk. Det varte i ca. 2 kilometer.

 

Tom mot Lom (249-293 km)

Etter en ny 5-minutter med påfyll av drikke og mat i Randsverk ventet det som i utgangspunktet skulle være den enkleste etappen.

Den skulle vise seg å bli den verste.

Avstanden videre til Lom var beskjedne 44 kilometer. Bortsett fra en liten stigning til Lemonsjøen bærer det kun nedover og så flatt opp til Lom. De 150 høydemetrene mot Lemonsjøen ble derimot turens absolutte bunnpunkt.

Jeg lærte her at du egentlig ikke vet hvor mye krefter du har igjen når du kjører i lett terreng. Til tross for at rullekjøringen mot Randsverk hadde gått smertefritt, og en nylig pustepause her, var det som om alle krefter ble sugd ut av meg i den lille klatringen til Lemonsjøen.

For første gang i løpet av turen måtte jeg fullstendig slippe hjulet foran meg på vei bakover etter en føring. En trivelig og uforskammet opplagt ringrev fra Rye, som fungerte som road captain og som sørget for at alle hadde det bra kom bort og spurte om alt var i orden. Det var med nederlag i stemmen jeg måtte melde at alt var fint, det var bare helt tomt for krefter.

Igjen ble jeg reddet av at flere var i samme båt. Rulla ble stadig mindre og mindre, med et lenger haleheng av folk som hadde mer enn nok med å ikke falle av gruppa.

Etter nedkjøringen til riksvei 15 mot Lom ble det fullstendig slutt på samarbeidet. Feltet var nå en kaotisk klump som krabbet seg avgårde i sneglefart. På hver eneste lille falske flate måtte jeg opp på de lettere girene mine og de 24 siste kilometrene inn til Lom føltes tyngre og lengre enn de 24 første milene.

Selv om tanken om å bryte aldri meldte seg var jeg på dette tidspunktet smått bekymret for turen videre. “Hvordan i all verden skal jeg komme meg opp Sognefjell når jeg knapt klarer forsere en fartsdump?”

Heldigvis klarte jeg hele veien å fokusere på neste matstasjon. Sjelden har jeg vært så glad for å se en rundkjøring som den som snart åpenbarte seg i Lom sentrum. Her var det bare å svinge av veien og ta en god og lang pause.

Test psyken din, bestig Sognefjellet (293-243 km)

Jeg hadde vært fast bestemt på at det var uaktuelt å innta lapskausen på Lom, i frykt av at magen ikke skulle tåle denne. Så mye for den planen.

Lapskausen smakte fortreffelig og ga kjærkommen lading av batteriene for en kropp som nå hadde batterikapasitet som en to år gammel iphone. Det var heller ingen grunn til bange anelser, for lapskusen klarte seg betydelig bedre i magen enn sportsdrikken fra Maxim etterhvert gjorde.

Jeg kunne sverget på at jeg ikke brukte mer enn 10 minutter på stoppen, men klokka viste likevel 25 minutter.

På dette tidspunktet var alle ambisjoner om totaltid forlengst begravd. Noe uvant klarte jeg for en gangs skyld å flytte fokuset fra stress og tidsjag til å nyte opplevelsen og suge inn alle inntrykkene. “Under 140 kilometer igjen nå Martin, ut å kose deg på rolig langtur. Det har du gjort mange ganger før i år,” gjentok jeg til meg selv i det jeg rullet ut av Lom.

Opp Bøverdalen gikk det så sakte at jeg nesten ble irritert på søstrene mine som stoppet og heiet. Men god moralsk støtte var det likevel.
Opp Bøverdalen gikk det så sakte at jeg nesten ble irritert på søstrene mine som stoppet og heiet. Men god moralsk støtte var det likevel.

 

For første gang i rittet var jeg mutters alene da gruppa jeg satt i hadde kjørt avgårde for lenge siden. Det tok mange kilometer av den slake transporten oppover Bøverdalen før kroppen våknet av dvalen. Men merkelig nok, etter å ha vispet bortover i pinlig lav fart var det som om bena svarte på motstanden og kom seg igjen da den virkelige klatringen begynte.

Stigningen mot Sognefjell består i hovedsak av to partier. For meg var det første det tyngste. Bratt nok til at jeg måtte ta i bruk alle 28 tennene på kassetten bak, men aldri brattere enn at jeg ikke klarte å holde beina i gang.

Denne stigningen ble en prøvelse av det psykiske slaget. Stadige blikk på klokken. “Men kan det stemme at det er mange kilometer igjen til toppen?”

Veien slynget seg oppover i stadige svinger, av den ekle typen som alltid har en ny sving bak seg. Og når du endelig kommer rundt den du for syvende gang trodde var den siste, så ser du at veien videre er like bratt og like lang som det du allerede har syklet.

Halvveis oppe

Jeg hadde sagt til meg selv at “kommer du bare opp den første halvdelen av bakken, så skal resten gå bra.” Og slik gikk det faktisk.

Etter det flate hvilepartiet langs Prestesteinsvatnet fant jeg ny motivasjon og nye krefter. At jeg krabbet meg stadig nærmere ryggene som strevet lenger opp i bakken gjorde heller ikke dumt for inspirasjonen.

Der den første halvdelen av stigningen er jevn og monoton veksler den siste halvparten mellom småkneiker og kortere flater med mulighet for avveksling og høyere pedalfrekvens. Plutselig følte jeg meg, med alle mine 191 cm, som en skikkelig fjellgeit.

Utsyn fra bakken opp mot Krosbuhytta i retning Bøverdalen
Utsyn fra bakken opp mot Krosbuhytta i retning Bøverdalen

 

Om det var formen eller det at jeg passerte flere ryttere på vei opp mot Krosbu er usikkert. Med fandenivoldskhet jeg tok fatt på de siste 3 hårnålssvingene opp mot Sognefjellshytta.

Bakken ut av siste svingen var noe brattere enn jeg husket fra sykkelturen i området for 3 år siden, men jeg ga det siste jeg hadde av krefter, for nå var jeg jo straks oppe. Igjen ble jeg lurt av den h***etes bakken rundt svingen. Jeg hadde glemt at det faktisk var noen gode minutter med klatring igjen etter den siste hårnålen.

Dagens høyeste melkesyreverdier ble nådd og dokumentert av en ivrig søster som hadde tatt turen for å heie. Med nød og neppe kom jeg meg opp på Sognefjellshytta i halv-respektabel stil idet klokka passerte 12 timer.

Sjelden har kaffe og cola smakt så godt som denne solskinnslørdagen på Sognefjellet. De nystekte vaflene med syltetøy og rømme var som sendt fra himmelen. Jeg hadde egentlig mest lyst til å bli sittende å bare spise vafler og se på langrennsløperne som gikk runde på runde ute i traseen noen hundre meter unna.

Kosthold for gode prestasjoner: vaffel, kaffe, pottis og cola
Kosthold for gode prestasjoner: vaffel, kaffe, pottis og cola

 

Jeg har bare vært på Sognefjellet to ganger tidligere. Men jeg kan ikke tenke meg at det er strålende sol fra skyfri himmel og fullstendig vindstille så veldig mange dagene i året. Jeg var derfor veldig takknemlig for at værgudene fant det for godt å smile til oss akkurat denne helgen.

Djevelens sjarmøretappe til Sogndal (393-430 km)

Ved avgang Sognefjellshytta, høy på koffein og vafler, var det med 100 kilo færre bekymringer på skuldrene. Nå visste jeg at jeg ville komme til mål. Det eneste skåret i gleden var den lille “humpen” i løypeprofilen ca. 15 kilometer fra målgang.

Sammenliknet med de tre fjellene var den forsvinnende liten. Men ryktene hadde nådd meg om en “helt jævelig” bakke på 9 kilometer.

Innser nå at jeg burde tatt meg bedre tid til å nyte utsikten på den siste delen av rittet.
Innser nå at jeg burde tatt meg bedre tid til å nyte utsikten på den siste delen av rittet.

Turen over og ned fra Sognefjellet gikk som smurt i varmen, og vel nede ved fjorden måtte jeg stoppe for å kle av meg. Matstasjonen på Luster fikk seile sin egen sjø, for her skulle jeg til mål. Milene tikket fort unna inntil jeg endelig befant meg i turens aller siste stigning.

Denne var så definitivt brattere enn jeg hadde forestilt meg. Heldigvis hadde jeg fått heads up om at denne var lang, og med “lokkesvingene” fra Sognefjellet friskt i minne satt jeg meg på 39-28 og konsentrerte meg om en eneste ting:”Holde hjulet i gang, dette går fint! Holde hjulet i gang, dette går lett!” Til min store glede flatet stigningen ut tidligere enn jeg hadde fryktet. Så fantes det visst barmhjertighet i denne løypa også.

Da toppen var nådd turte jeg endelig slippe jubelen løs innvendig. Jeg hadde klart det! Med tolv ukers forberedelser, hvorav fem forsvant i sykdom, var jeg ferdig med bakkene i Norges kanskje tøffeste, og desidert vakreste sykkelritt. Herfra var det bare å trille ned til mål i Sogndal som ble passert på tiden 16:27:22.

I mål var jeg så fortumlet at jeg ikke helt klarte å ta inn over meg at jeg var ferdig. På ingen som helst måte så utmattet som etter et kortere skirenn. Men likevel såpass borte at jeg ikke engang dro kjensel på en gammel skiskytterkjenning, Halvor Flatland, som intervjuet meg etter målgang. Kan neppe ha svart veldig fornuftig for meg her. Nå kommer jeg i alle fall alltid til å kjenne deg igjen, Halvor!

11014886_10154008786388916_4311952968816100909_n
Her snakket jeg neppe særlig mye fornuft

 

Chapeau, Sogn Cykleklubb

Når jeg forsøker å rekapitulere alle inntrykkene fra helgen som gikk er det ett ord som stikker seg ut.

Overveldende.

Igjen sitter jeg med minner for livet og en fantastisk følelse. Greit nok, så falt målet om 15 timer sammen. Men å se at bare halve 12-ukersprogrammet kastet nok av seg til å fullføre med stil var over hva jeg forventet, og en sjeldent tilfredsstillende følelse.

Det er likevel på sin plass å understreke at dette arrangementet langtfra bare er for idioter som er skummelt opptatt av treningsfysiologi. Arrangementet passer nemlig for alle! Nesten uansett forutsetninger byr Jotunheimen Rundt (430 km) og søsterrittet Sognefjellrittet (137 km) på spektakulære og overkommelige opplevelser. Kanskje ikke med 12 ukers trening for alle, men med litt langsiktige forberedelser har jeg ingen problemer med å anbefale dette for flere.

Som arrangøren så godt sier det, fokuset ligger ikke på sluttiden, men på opplevelsen.

Takk til arrangøren, alle deltakere jeg støtte på underveis og takk til mine tålmodige søstre som ga uvurderlig inspirasjon på matstasjonene.

Jotunheimen Rundt, vi sees igjen!

[Se videoen av min tur Jotunheimen Rundt i 2015]