Jotunheimen Rundt 2017 – Fra neglesprett til gåsehud

Jotunheimen Rundt 2017
Foto: Ola Morken

 

“Ett minutt igjen til start.” Oi, nå skjer det faktisk.

Jeg var nesten litt overrasket da jeg stod på startstreken av årets Jotunheimen Rundt. Oppladningen var mildt sagt hektisk. Det var kun takket være oppofrende innsats fra min far, og service på øverste hylle fra Simen hos Velos.no at jeg i det hele tatt kom meg til startstreken i tide.

Med deja-vu-treningsgrunnlag

Det er nesten vanskelig å oppsummere treningen frem mot årets Jotunheimen Rundt.

Vinteren gikk med til jobb (med Wattkoden) og skole. Med unntak av en fantastisk treningssamling i Spania i regi av Jo Nordskars og Mine Opplevelser, ble det lite sykling.

I år, som i fjor, ble det oppstart først i april. Fokuset har vært lange langturer (3-5 timer) og høyintensive intervaller (Olympiatoppen sone 4-5, >100% av FTP).

PS! Fordi jeg trener relativt få timer har jeg konsekvent holdt meg unna terskeltrening (Olympiatoppen sone 3). Jeg vurderer det slik at på så lave treningsmengder får jeg større kapasitetsmessig utbytte av å bruke tiden på høyere intensitetssoner.

Treningen har fungert bra. Jeg vet av erfaring at jeg har en melkesyreterskel (functional threshold power = FTP) på rundt 270 watt når jeg er utrent. Etter 8 ukers strukturert trening testet BePro-pedalene mine 354 watt på terskel, rett over 4.0 watt per kilo.

På samme tid har kroppen oppført seg merkelig. Restitusjonstiden har vært påfallende lang. Normalt sett er man klar for ny intervalløkt 2-3 dager etter den forrige. Det har vært helt uaktuelt i denne perioden. Kroppen har begrenset seg selv til maks én intervalløkt og 1-2 rolige økter i uka. Den eneste forklaringen jeg har på dette må være at jeg de siste 5 årene har drevet rovdrift på kroppen med en ganske brutal kombinasjon av skole og jobb(er). Totalbelastning er og blir totalbelastning.

4 uker før Jotunheimen Rundt begynte lårmuskulaturen på baksiden å skrike på trening. Sannsynligvis skyldes dette økt belastning på hamstrings etter å ha hevet setehøyden flere centimeter tidligere på våren. Løsningen ble 10 dagers treningsfri og justere setet litt ned (halvveis tilbake til min gamle sittestilling). Det fungerte bra.

Resultatet av dette ble at de siste 4 ukene kun inneholdt én intervalløkt og mest rolig trening. Neppe gunstig for maksimalkapasiteten, men tross alt bedre å stille til start i årets høydepunkt enn å DNS’e på grunnen av skade.

Vått til Fagernes

 

Starten ut av Lærdal gikk i behagelig tempo. I alle fall sakte nok til at jeg fikk hilst på gamle og nye kjente, deriblant Andre Bratli, mannen som er høyt og lavt i alle medier som har med sykkel å gjøre.

Det er faktisk ganske gøy å se de ulike utstyrsløsningene folk bruker på dette rittet. Standarden ser ut til å være vanlig landevei utstyrt med lys (påbudt), sykkelcomputer og 2 x 750 ml flasker. Mange kreative løsninger for taping av dekk og slanger til ramma også. Noen kjører med ass-saver, de mer værharde kjører uten. Med fjorårets iskalde erfaring friskt i minne gikk jeg selv for pingleløsningen.

Noen tar den også lenger ut. Jeg rakk å observere en på en strøken retro aluminiumssykkel, men toppen av kransekaka må nok gå til Anders Gray. Ulastelig antrukket i sort bib, knallrød trøye, selvsagt matchende et smykke av en sykkel (italiensk?), kritthvite hansker og bare legger. Selvsagt 500 ml-flasker. Jeg er ingen stor stilrytter selv, men er jo nødt til å gi et stort chapeau til folk som stiller i antrekk som ville gjort Mario Cipollini våt i blikket, på et 430 km langt ritt med elendig værmelding.

I år hadde jeg bestemt meg for å IKKE legge meg høyere enn sone 1-2 i starten av rittet. Den planen sprakk, som vanlig, i løpet av de første kilometrene. Inn i den første lille stigningen delte feltet seg i to. Jeg og Magnus Jordahl, som jeg kjenner via Wattkoden, satt i fronten av gruppe 2. Det ble gjort et halvhjertet forsøk på å kjøre inn gruppe 1, som nesten lyktes.

Herfra “satt” det seg en tydelig gruppe som kjørte kontrollert og samlet på den gamle veien som slynger seg opp langs Lærdalselva. Jeg har alltid syntes at dette strekket er et av de flotteste på turen. Nesten litt synd, fordi starten av rittet er såpass hektisk at man ikke helt legger merke til det.

Regnværet hadde nå meldt sin ankomst. Jeg hadde sørget for å kle godt på meg, med tykk ullsuper, bib og tykk vannavstøtende jakke.

Allerede på dette tidspunktet hadde jeg begynt å slite, og det nappet skikkelig til i leggene. Wattverdiene var ikke høyere enn langt under terskel, men kombinasjonen av lite intervalltrening siste måneden, lite søvn og for ambisiøs start satt sitt tydelige preg på kroppen.

I hele stigningen til Filefjell befant jeg meg et sted mellom 0 og 50 meter bak feltet. Jeg kikket bakover og så ingen, og bestemte meg derfor for å bite meg fast.

Nedkjøringen fra fjellet ga et illevarslende hint om at Jotunheimen Rundt 2017 har værre ting å by på enn motbakker. Metusalem, så kaldt! De mørke tankene fikk raskt innpass. “Blir det sånt vær hele veien så kommer jeg aldri til mål.”

Men plutselig, som om værgudene hadde hørt tankene mine og forbarmet seg over dem, så tørket veien opp. Den mildere temperaturen i dalbunnen var som en fønvind. Blodet trakk seg langsomt ut i armer og bein og ga sårt tiltrengte grader celcius til en stivfrossen kropp. Straks så alt så mye lysere ut.

Transportetappen til Fagernes gikk uten de store begivenhetene. De sterkeste og ivrigste i gruppa forsøkte å dra i gang rullekjøring, men den store majoriteten var tydeligvis mer enn godt fornøyde med å rulle rolig langs Slidrefjorden.

Vi rullet inn til Fagernes på 4:26, hårfint bak skjema for en sluttid på 15 timer.

Lufta ut av ballongen til Randsverk

I forkant av årets ritt hadde jeg bestemt meg for at varme klær og godt matinntak skulle gå foran stress og mas på matstasjonene. Som et resultat av dette brukte jeg 14 minutter på Fagernes. Resultatet ble at jeg mistet hele gruppa.

Det ble likevel en fin tur til Beitostølen i tomannsbuss med en trivelig trønder. Det gikk ikke spesielt fort med oss, men vi putret avgårde og nøt oppholdsværet og de siste restene av behagelige temperaturer.

Noen kilometer før Beitostølen kom det opp en gruppe på 8-10 mann og en kvinn, Monica Storhaug. Jeg avbrøt planen om å kjøre forbi Beitostølen og tillot meg 2 minutters pause og fikk skylt ned et glass cola og et glass saft før jeg putret meg oppover mot Valdresfløya.

Nå var det mildt sagt vann mellom båtene, og innhyllet i tåke var det en trolsk stemning som senket seg ved passering Bygdin.

En ting hadde blitt soleklart så langt i dette rittet. Jeg klatrer alt for dårlig. Styrken på flatene er uforholdsmessig mye bedre enn i bakkene.

I trappetrinnene i den siste bakken opp på Fløya ble jeg tatt igjen av en gruppe på omtrent 10 mann. Jeg sank gjennom feltet som et anker, men klarte såvidt å bite meg fast over toppen. Glad for det, da rullekjøringa inn mot Randsverk ga en særdeles mye hyggeligere reise enn fjorårets ensomme enmannsbakbrudd.

På matstasjonen på Randsverk gjentok historien seg. 15 minutter bedagelig spisepause, cola, varm sjokolade og lasagne. Den fine gruppa dro fra meg. Der og da blåste jeg en lang marsj i det.

På krabbegir til Sognefjell

På nytt gjorde regnværet sitt inntog og sørget for at jeg ble våt til skinnet på vei ned i Ottadalen.

De foregående årene har strekke mellom Randsverk og Lom vært mitt verste. Selv om jeg på ingen som helst måte hadde noe trøkk i beina denne gangen heller, var opplevelsen bedre enn tidligere.

Lå en stund i tomannsbuss med en kar fra Hadeland. Forsøkte så å henge meg på en større gruppe som kom opp. Klarte dette i noen kilometer, men ble igjen felt av mine manglende klatreferdigheter.

De to siste årene har jeg planlagt å kjøre rett forbi Lom, men kapitulert og tatt en lang pause her. Sånn sett var det en stor seier å kunne kjøre rett frem i rundkjøringen med en halvveis god følelse. Det gikk ikke fort, det var ikke trøkk i beina, men jeg visste at jeg kunne fortsette i denne lave farten i lang tid.

Fikk stiftet flere hyggelige bekjentskaper på vei oppover Bøverdalen – bl.a. med en trivelig fyr fra Hardanger og to karer fra Skien. Gøy at så mange som har lest bloggen kommer og hilser på.

Det største målet mitt for årets Jotunheimen Rundt var å kjøre en bra siste halvdel av rittet. Jeg hadde nå innsett at det nok ikke ville skje, og nedjusterte målet til å komme meg opp til Sognefjell på høvelig vis, og uten pauser i bakken.

Løypeprofil fra stigningen opp Sognefjell.
Løypeprofil fra stigningen opp Sognefjell.

 

Klatringen til Sognefjell kan deles i to. Den første er mindre bratt, men jevnere og mer monoton. I mitt hode er dette den verste. Her var det bare å sette seg på et lavt gir og vispe oppover.

I denne stigningen ble en ting veldig tydelig for meg – verdien av å ha gjort ekstreme ting i trening og ritt tidligere.

I 2015 og 2016 kjørte jeg Jotunheimen Rundt med standardkrank og 28-kasett. Med mine (fraværende) klatreferdigheter er det tyngre utveksling enn optimalt. Likevel har jeg kommet meg opp til Sognefjell, tom. i fjor hvor jeg var fullstendig tom og på sammenbruddets rand.

Derfor visste jeg nå at det ikke ville være noe problem å nå toppen. Nei, det går ikke fort, men jeg vet jeg har kommet opp før, og da var jeg mye verre stilt enn jeg er nå.

Dette er litt av grunnen til at jeg tror det kan være mye å hente på å gjennomføre litt “idiotisk ekstreme” treningsøkter av og til. Økter som ikke nødvendigvis er optimale mht. fysiologisk utvikling, men som bygger mental ballast.

Etter en påtvungen dopause etter nedkjøring til Bøvertonvatnet fikk jeg igjen besøk av Monica og Bjørn Storhaug. Det ble en morsom liten “leapfrog”-kamp med disse resten av rittet.

I første omgang kjørte jeg litt i fra inn mot bunnen av den siste halvdelen av bakken. Her blir det brattere, med veksling mellom bratte kneiker og korte, flate partier. Følte meg faktisk ganske komfortabel på mitt eneste gir her – krabbegiret. Halvveis opp i bakken traff jeg på hele sykkelnorges favorittfotograf, Ola Morken (følg ham på instagram!)

På vei opp Sognefjell. Foto: Ola Morken
På vei opp Sognefjell. Foto: Ola Morken

 

Noe senere sto fattern og heiet, hyggelig med god oppbacking hjemmefra.

Helt siden Valdresflye hadde jeg slitt med å få i meg mat. På så lange ritt blir jeg rett og slett så drittlei mat at jeg ikke gidder/orker å spise, selv om jeg vet at jeg må. Jeg hadde derfor kalkulert med å berge meg til Sognefjell på lasagnen jeg spiste på Randsverk.

Det holdt med unntak av de siste to kilometrene.

Inn i hårnålssvingene ved Krossbu gikk tilstanden brått fra komfortabel til miserabel. Ble tatt igjen og kjørt rett i fra av Monica og Bjørn. Nå begynte jeg for alvor å kjenne på at jeg hadde vært våken i 30 strake timer. Rullgardinen gikk fullstendig ned og jeg inn i en halvkomatøs tilstand. Beina gikk fortsatt rundt, men det føltes som jeg skjente fra side til side og jeg var bekymret for å falle av sykkelen. Fattern sto og heiet og spurte om jeg hadde drikke. Tror jeg svarte noe sånn som at det er relativt uaktuelt å drikke akkurat nå.

Fra tidligere husker jeg at jeg tror jeg er oppe etter den siste hårnålssvingen, men at det er mye lenger enn antatt til toppen. Det var ikke blitt noe kortere i år. Til slutt kunne jeg likevel rulle over toppen, vel vitende om at nå var det verste over – trodde jeg.

Verdensmesterskap i frysing på Sognefjell

Det eneste som er bedre enn en av Sogn CKs vafler på Sognefjell er 3 av Sogn CKs vafler på Sognefjell.

Etter å ha stappet trynet fullt av jordbærsyltetøy, rømme og brunost med vaffel på gikk jeg løs på kaffe, cola og sørlandschips. Angret som en hund på at jeg ikke hadde pakket mer av dette, inn i granskaugen så godt akkurat nå.

Maten, sukkeret og koffeinen hjalp, både på energikrisa og humøret. Det den 25 minutter lange stoppen ikke hjalp på var kroppstemperaturen. I det jeg begynte å gjøre meg klar til å dra fikk dukket Fjæra opp igjen. Vet ikke om humøret hans beskrives best som sinna, rasende eller frustrert, men han forteller det meste om bakgrunnen for dette i sin egen rittoppsummering: “Hvordan klarte jeg dette?”

Jeg rakk også å treffe på enda et kjent ansikt fra Wattkoden, Kenneth Hamre. Hyggelig å hilse på, Kenneth! Både Andre og Kenneth tilbød meg å kjøre med dem til mål. Nå var jeg derimot så kald at tennene begynte å klapre og kroppen ristet (bokstavelig talt). Må beklage til Kenneth og Andre hvis jeg var noe kort i svarene, men nå var jeg desperat etter å komme meg avgårde og ned på høyere lufttemperaturer.

De få kilometrene over Sognefjell ble det verste jeg har vært med på. Jeg frøs så mye at jeg høylytt hyperventilerte, du vet når utpusten lager en ukontrollert stønnelyd. Hendene på styret ristet verre og gikk alt annet enn snorrett fremover.

På et vis kom jeg meg over og trillet ned mot Fortun. Stor KUDOS til arrangøren for å ivareta sikkerheten til rytterne gjennom å innføre “nøytral sone” i denne nedkjøringen. Så mye biltrafikk og humper i asfalten det var i denne ertesuppa var det virkelig en klok avgjørelse.

Å komme ned til fjorden og normale sommertemperaturer var en sann åpenbaring for sansene. Jeg har gått mine iskalde skiskytterrenn i grisgrendte strøk der arrangøren har måttet varme termometeret med lighter for å komme seg over kuldegrensa for å kunne arrangere. Men jeg kan med hånden på hjertet si at jeg aldri har frosset mer enn over Sognefjell. Nok en mental kapasitetsutviklende økt i banken!

Utover fjorden kviknet kroppen til, og gledelig nok også beina. Her fikk jeg besøk av en trivelig danske som kjørte Jotunheimen Rundt for første gang. Sammen tråkket vi bra på. Merkelig nok ble disse siste 50 kilometrene, etter 290 kilometer den beste opplevelsen i rittet.

I god sportsånd informerte jeg dansken så nøyaktig som mulig om den siste bakken etter Gaupne. Han var kneppet sterkere enn meg i bakkene og dro i fra umiddelbart i bunn av bakken.

Langt opp i bakken skimtet jeg to ryttere. Det måtte jo bare være Monica og Bjørn. Jeg så at jeg knappet gradvis innpå, og satte som mål å ta dem igjen. Et stykke før toppen var forspranget redusert til 30 meter. Selvfølgelig mistet jeg en hanske fra lomma og måtte snu og sykle 50 meter tilbake for å hente denne. “H***ette!”. På’n igjen. Tråkket det jeg var kar om. Nøyaktig på toppen fikk jeg igjen kontakt med duoen foran.

Planene om å feie forbi og kjøre fra ble raskt gitt opp etter en kort føring. Monica overtok teten, og du kan mildt sagt si at hun holdt den.

I nedoverbakkene som fulgte tok vi raskt igjen dansken. Etter målgang fikk jeg høre at han hadde gjort den klassiske nybegynnerfeilen og estimert bakken til mange kilometer kortere enn hva den var. Vi blåste forbi dansken.

Vel nede på fjorden fortsatte Monica tauingen, i motvinden, i et djevelsk tempo. Jeg hadde min fulle hyre med å ikke miste hjulet der jeg satt bakerst i trioen. “Nå må da den dama snart bli sliten av å ligge foran?” Neida. Jeg ba til høyere makter om at nå må Sogndal komme snart, for dette her klarer jeg ikke mye lenger.

Med et par kilometer igjen kom en stor gruppe mannlige ryttere der fremme. Lokomotivet foran hadde tydelig bestemt seg for å ta igjen dem, og vi knappet raskt innpå. “Nå roer det seg endelig,” tenkte jeg da vi tok igjen gruppa på ca. 10 ryttere.

Jeg tenkte nok at vi skulle legge oss bakerst i denne gruppa. Den gang ei. Monica feide forbi med all verdens autoritet og jeg rakk og registrere mange måpende ansikter hos de frakjørte.

Omsider nærmet vi oss brua ved Sogndal og svingte inn i byen. Det var med nød og neppe jeg kom meg inn på hjulet. Jeg kan leve fint med at det ble tjeideng i år – å se den 6 kilometer lange innspurten til Monica (tauet hele veien i motvinden) var helt rått. Velfortjent seier i dameklassen – grattis!

Gode hjelpere

Dette var tredje gangen jeg kjører Jotunheimen Rundt. Er det noe jeg har lært, så er det følgende:

  • du vet aldri hva du får
  • bortsett fra mektige opplevelser

Enten det er perfekt vær eller dritt, kommer du til å sitte igjen med minner du sent vil glemme.

Det er mange jeg skal takke for at årets Jotunheimen Rundt ble en realitet.

Først og fremst må jeg rette en stor takk til min utstyrsleverandør, Velos. Jeg tok meg i å tenke på det mange ganger, at denne Trek Madonen er en drøm å kjøre på. Jeg må også rette en stor takk til Simen hos Velos for kjempeservice med lynrask problemløsing og levering av nytt hjulsett i forkant av rittet.

Må også si tusen takk til min far, som må ha satt verdensrekord i kjøring hjem fra hytta, henting av hjulsett og transport til og fra Lærdal. Det hadde ikke blitt start uten din hjelp.

Og sist, men ikke minst takk til Sogn Cykleklubb for et fantastisk arrangement. Det er alltid like hyggelig å komme tilbake, både til start, matstasjoner og i mål. Dere har virkelig klart å lage et arrangement uten sidestykke.

Mange gratulasjoner til Jo Nordskar som kjørte inn i trioen som kom først mål. Gratulerer til alle andre som kjørte inn til gode tider, og strengt tatt, alle som fullførte det iskalde eposet som var Jotunheimen Rundt 2017.

Det ligger en ikke så rent liten fallhøyde i å påberope seg å mene mye om trening, og så stille til start i konkurranse vel vitende om at du ikke har gjort jobben i forkant. Det mageplasket lever jeg likevel godt med, da treningslæren står rimelig fjellstøtt på sine egne ben uavhengig av meg.

Jeg lover å komme tilbake til Jotunheimen. Etter tre brutale år spørs likevel om det kanskje drøyer til jeg har et mer tiltrekkelig grunnlag i beina. Så får fremtiden vise når det blir. Men tilbake, det skal jeg!

Hva skal til for å kjøre Jotunheimen Rundt på bedre tider?

Årets sluttid ble 16:41. På tre år har jeg fortsatt ikke vært i nærheten av å kjøre på tiden ned mot ambisjonen på 15 timer.

Hva skal så til for å oppnå dette målet i fremtiden? De fleste av svarene er ganske åpenbare, men de kan være interessante å diskutere likevel.

Jeg må sykle mer

Jeg har fortsatt tilgode å kjøre Jotunheimen Rundt med mer enn 100 treningstimer i beina, og strengt tatt kortere treningssesonger enn pausene mellom dem. Slik sett synder jeg allerede på de to helligste treningsprinsippene jeg forsøker å formidle på denne bloggen – tren med god kontinuitet og tilstrekkelige mengder. Per dags dato skorter det på både tid og prioritering.

Underveis i årets ritt kom jeg til å tenke på en studie jeg nylig leste. Denne sammenliknet treningen og resultatene til utholdenhetsutøvere i langdistanse og ultra-langdistansekonkurranser (distanser sammenliknbare med JR). Innen sykling ser man her en klar sammenheng mellom antall kilometer syklet og prestasjonsevne i lange konkurranser.

På wattkoden har jeg hatt et visst fokus på hvordan tweake detaljer i treningen for å raskest mulig heve generell prestasjonsevne (f.eks. terskelwatt), og man kan få til ganske mye på kort tid ved å gjøre ting riktig. Men, det er noe med at lange ritt krever egenskaper utover bare terskelwatt, som f.eks. energiutnyttelse og arbeidskapasitet. Disse egenskapene henger i størst grad sammen med antallet treningstimer.

Keep it simple stupid, og tren mer.

Jeg må klatre bedre

Min største akilleshæl, sammenliknet med rytterne jeg observerer rundt meg, er at jeg faller av i bakkene.

Med mine 190 cm har jeg naturlig anlegg for å klare med bedre på flater enn oppover. Det innebærer at jeg må være enda grundigere for å komme meg opp på en watt/kilo-verdiene som behøves for å henge med oppover.

For dette må et nøyere kosthold til. I tillegg må jeg nok gjennomføre mer klatrespesifikk trening, ved å rett og slett trene mer motbakke.

Jeg må ha høyere melkesyreterskel

Tidligere i år kjørte jeg en 10 timers langtur solo med normalised power (NP) på 208W. Til sammenlikning er NP på de 5 “etappene” i JR:

Til Fagernes: 232W
Til Beitostølen: 215W
Til Randsverk: 203W
Til Sognefjell: 192W
Til Sogndal: 199W

NP til Fagernes utgjøres sannsynligvis av mange kortere innsatsperioder på wattverdier både på og over terskel. På disse intensitetene tømmes glykogenlagrene veldig fort.

Tallene over viser at størsteparten av rittet ble gjennomført på wattverdier som er klart lavere enn hva jeg produserte på en 10 timers langtur på egenhånd – hvor jeg atpåtil ikke kjørte særlig hardt.

Dette forteller meg at jeg sannsynligvis hadde profittert på en roligere start (f.eks. start i pulje 21:20), så jeg kunne unngått å kjøre for hardt i starten.

Klarer jeg derimot å øke terskelwatten min så stiger også evnen til å tåle “kjøret” som gjerne er i starten av et slikt ritt.

Jeg må bruke matstasjonene mer effektivt

Selv med årets wattverdier kunne nok rittet endt på en betydelig bedre tid, hvis jeg bare hadde unngått å kjøre så mye alene (og i grupper med bare to mann).

For å få til dette kan jeg ikke bruke så mye tid på matstasjonene som jeg gjorde i år. Dette krever også at jeg “tåler” den lange distansen bedre mht. energiomsetning og “behovet for å stoppe for pauser”. Dette er noe som sannsynligvis kommer av seg selv med flere treningstimer og høyere terskelwatt/kg.

 

Referanse:

  1. Knechtle B. Relationship of anthropometric and training characteristics with race performance in endurance and ultra-endurance athletes. Asian Journal of Sports Medicine, 2014;5(2)

Leave a comment

Your email address will not be published.