Foto: Håvard Norbø
Foto: Håvard Norbø

 

“Når du er helt på bristepunktet og ikke har mer å gi, så kan du fortsette dobbelt så lenge som du allerede har holdt på.”

Sitatet stammer fra TV-programmet På Hjul Med Dag Otto da Lauritzen og compani besøkte Jegertroppen. Jeg vet ikke hvorfor akkurat dette sitatet gikk på repetisjon i hodet mitt, men det holdt meg i gang i flere hundre kilometer.

For undertegnede ble årets utgave av Jotunheimen Rundt en kraftprøve av de sjeldne.

Humpete oppkjøring – i år igjen

Starten på den lange reisen startet fredag morgen klokken 10. Etter mange dagers planlegging og pakking troppet jeg opp med sykkel og baggasje på 19-trikken på Nordstrand. Deretter bar det via Jernbanetorget og videre med toget til Harestua.

Klar for avreise fra Oslo S
Klar for avreise fra Oslo S

 

Her hadde jeg vært så heldig å få skyss med Hilde og Jo Nordskar – Norges sprekeste ektepar og folkene bak det lekre sykkeltøyet Abracadabra Cyclewear. Hyggelig å ha selskap på veien.

Underveis slo det meg at den lange turen fra Oslo til Lærdal faktisk er 148 kilometer kortere enn den vi skulle tilbakelegge på sykkel mellom Lærdal og Sogndal. Mer enn nok tid til å bli nervøs for egne forberedelser.

Årets oppkjøring har hatt betydelige skjær i sjøen. Derfor har trening siden januar sett ut omtrent som dette:

  • Januar: trent bra, men kort
  • Februar: syk
  • Mars: syk
  • April: kommet i gang med god trening
  • Mai: gamblet, trent hardt, gått på smell
  • Juni: knapt trent grunnet nedkjørt kropp

Ikke akkurat den store kontinuiteten.

I tidlig mai var jeg definitivt sterkere enn på samme tid i fjor. Men den kalkulerte gamblingen med mye høyintensiv trening i mai tøyde strikken for langt. Siden da har muskulaturen vært stinn og hverken respondert eller tillatt normal trening.

De to siste testene av kroppen gjennom rolige langturer på 2-3 timer en uke før Jotunheimen Rundt gikk strengt tatt ikke særlig bra. I det vi passerte Filefjell på vei til Lærdal kjente jeg nervene formelig krype ut av huden og legge seg utenpå kroppen.

Værmeldingen fra helvete

Vel fremme i Lærdal var det derimot ett spørsmål som overskygget alt annet – “hva sier siste værmelding?” Sjelden har jeg vært så flittig besøker av Yr som denne siste uken, etter at langtidsvarselet tidligere i uka viste regn, regn og atter regn.

Derfor var det en lettelse av dimensjoner at siste oppdatering antydet at rittet kunne gå klar av det verste uværet. Etter henting av startnummer, smøring av 16 matpakker, pakking og tagging av 4 vanntette sekker, et raskt intervju med arrangøren, spising og klesskift var det i grevens tid vi flyttet oss i retning startstreken.

“10 minutter igjen til start.”

Intervjuet med arrangørens trivelige og svært aktive markedsseksjon før start
Intervjuet med arrangørens trivelige og svært aktive markedsseksjon før start. Foto: Jotunheimen Rundt

 

Rolig start

I motsetning til fjoråret, som hadde en sjokkartet start ut fra Lærdal, gikk det i år pent og pyntelig opp mot Filefjell. Skal ikke legges skjul på at jeg var svært fornøyd med en myk start.

Jeg hadde lovet meg selv hardt og hellig å ikke forsøke å følge når tempoet ble skrudd opp. Så mye for det løftet.

Du vet du er i trøbbel når du ligger jevnt over terskelwattverdiene dine og likevel forsøker å bite deg fast. Det var det med gammel sirkushest og lukten av sagmugg da.

Tetgruppa forsvant fort. Deretter forfølgergruppa. Så forfølgergruppe nummer to. Til slutt hadde jeg ikke noe annet valg enn å sette meg i mitt eget tempo og vente på en mindre gruppe å slå følge med de siste fem kilometrene til toppen av Filefjell.

Stemningen var derimot upåklagelig og entusiastisk heiing og hornmusikk fra lokale helter hjalp godt på.

Moro med lokale som lager liv på vei opp til Filefjell. Foto: Håvard Nesbø
Moro med lokale som lager liv på vei opp til Filefjell. Foto: Håvard Nesbø

 

Ned fra Filefjell kom regnværet, sammen med en svær gruppe i stor fart bakfra. Etter en rask stopp for å ta på regnjakke var det på hengende håret jeg klarte å kaste meg etter og kjøre meg opp i den store gruppa.

Så bar det avgårde til Fagernes. Lenge var det god trøkk i den sikkert 30 mann store gruppa. Jeg hadde i alle fall mer enn nok med å holde hjulet foran.

Da vi nærmet oss Fagernes gikk tempoet noe ned. En tydelig frustrert rytter fra TVK slapp seg bakover i feltet for å si sin hjertens mening om at 25 mann lå bak uten å bidra i rulla. Fullt forståelig, men tilsynelatende ingen som brydde seg en centimeter om det. Til min lettelse var det tydeligvis flere som var i samme situasjon som meg.

Etter circa fire og en halv time klokket vi inn på matstasjonen for en etterlengtet stopp og matbit.

Markedsseksjonen var høyt og lavt hele natten og jeg snek meg til et nytt bilde. Foto: Jotunheimen Rundt
Markedsseksjonen var høyt og lavt hele natten. Her på Fagernes hvor jeg snek til meg et nytt bilde. Foto: Jotunheimen Rundt

 

“Transport” til Beitostølen

Etter å ha kjørt alt for hardt opp til Beitostølen i 2015, og fått betale for dette etterpå, var planen i år enkel – kjøre i mitt eget tempo.

Dessverre hjalp ikke planen videre. Plutselig var det bråstopp. Kroppen skrek “hit, men ikke lenger”. Ryggen jamret og bar seg verre, et klart tegn på at jeg ikke har fått inn nok lange turer i år.

Den lille gruppa jeg hadde sittet med siden Fagernes fikk seile sin egen sjø og forsvant raskt avgårde inn i natten. Nå var det bare meg og pedalene, som plutselig hadde bestemt seg for å gjøre livet surt for meg ved å nekte å bevege seg rundt lenger.

Jeg krabbet meg bortover flatene på lilleskiva og 2./3. kransen bak. En utveksling jeg skulle få stifte veldig god bekjentskap med denne natten. Ingen lys foran meg og ingen bak.

“Dette blir en lang natt.”

Kaldt, kaldt, kaldt

Jeg hadde på forhånd bestemt meg for kun ta en rask stopp på Beitostølen dersom jeg trengte å kle på meg til Valdresflya. Hah!

Etter å ha skiftet til tørre sokker og ekstra regnjakke var det fortsatt begredelig kaldt. Jeg forbannet meg selv hardt og lenge for å ha sendt mitt eneste ekstra sett med løse knær til Sognefjell. “Hva i h*****e skal jeg med dem der å gjøre?”

Den “raske” stoppen ble alt annet. Én brødskive med spekeskinke. To. En kopp med varm kakao, takk skal du ha! Har du en kyllingsuppe også?

Motvillig rullet jeg ut fra matstasjonen på Beitostølen. Bena var ikke det fnugg bedre. Kaldt som fy var det også. Lenger opp i bakken så jeg tåka ligge tett. For sikkerhets skyld begynte det også å dryppe fra oven igjen.

Valgets kvaler

Sliten på denne måten hadde jeg ikke vært siden den eneste gangen jeg brøt et norgescuprenn i skiskyting på Brummundal som 16-åring. Den første gangen i min aktive karriere jeg var betydelig overtrent/feiltrent.

400 meter opp i bakken stoppet jeg opp. Vurderte om jeg skulle snu å kjøre tilbake til Beitostølen. Veide bekymringen for distansen til Randsverk, kulda over Valdresflya mot nederlaget ved å gi opp.

Det var en hårsbredd unna at jeg snudde. Løsningen ble å si til meg selv at “bare kjør opp til Bygdin, så kan du ta en ny vurdering der.” Jeg kom meg omsider til Bygdin. Enda mer regn, tett tåke.

“Du klarte å komme deg hit, Martin. Bare kjør opp til Valdresflya, så bestemmer du deg der.” Denne formen for mentalt selvbedrag er banal, men effektiv. Stigningen opp til Valdresflya gikk på krabbegir. “Men det gjorde den i fjor også.”

På toppen ble jeg seriøst nervøs. Vel vitende om at dersom jeg ruller ned bakken her, så jeg komme meg de 49 kilometrene til Randsverk for egen maskin. I hodet mitt spant tabloide overskrifter som: “Medisinstudent funnet ihjelfrossen i veikanten under sykkelritt.”

Jeg slo fra meg tanken og trillet utfor. Trille er ganske presis ordbruk. En og annen rytter passerte meg bakfra, i circa tredobbel hastighet av hva jeg holdt nedover bakken. Jeg skalv såpass av kulde at jeg var seriøst bekymret for å vrenge styret på tvers.

Nedkjøringen viste seg å bli verre enn klatringen opp hadde vært. Men omsider kom jeg til bånn. Stoppet og fikk dyttet i meg en brødskive. Begynte å telle ned hundremeterne igjen til Randsverk. Besluttet at der blir det stopp for i år.

Lysglimtet

Men så, da alt så som mørkest ut, åpnet det seg en knøttliten spalte mellom de tette skyene. Og akkurat der fant solen det for godt å titte frem. Oh lord, så godt det var å kjenne solen på kroppen igjen. Man kunne blitt religiøs av mindre.

Solskinnet varte vel omtrent 10 sekunder. Likevel var det nok til å fylle meg med et fnugg av ny motivasjon. Kanskje dette tar seg opp litt likevel?

Det gikk ikke fort. Og jeg var fortsatt mutters alene. Men jeg kom meg til Randsverk på et vis. Tygge-tygge-tygge salt spekeskinke. Mer cola, takk!

Etter en natt i regnvær, tåke og kulde ble dette lille solgløttet redningen.
Etter en natt i regnvær, tåke og kulde var dette lille solgløttet en busslast med motivasjon.

 

Sykkelrittet Jotunheimen Rundt var for lengst avskrevet og erstattet med den mentale treningsøkta Jotunheimen Rundt. Så jeg fortsatte mitt psykologiske selvbedrag.

“Jaja, det er jo bare nedoverbakke, så du kan like gjerne trille ned til Lom.” Som sagt så gjort.

Jeg rullet ut fra Randsverk og konstaterte den merkelige følelsen av at en lang stopp, mat og drikke ikke hadde gjort en døyt med kreftene i bena. Den fortvilende følelsen av kun å ha 10 sekunders normal tråkking tilgjengelig før du må ned på det som knapt kvalifiserer som visping var fortsatt på plass.

Nye grupper tok meg igjen og forsvant. Å henge seg på var ikke engang et alternativ.

Lapskaus i ben, hode og magen

Siden planen om kun 3-4 stopp på matstajsoner ble skrotet for 150 kilometer siden svingte jeg med glede til høyre i rundkjøringe i Lom. Lapskausen smakte fortreffelig. Her kommer derimot min eneste klage til den ellers så fortreffelige arrangøren:

Dere må da skjønne at man ikke kan legge matstasjonen før Sognefjell i bunn av en 100 meter lang bakke. Atpåtil med betydelig 5-6 stigningsprosent.

Da jeg fant det helt uaktuelt å sykle 15 ekstra høydemeter spiste jeg ferdig suppa mi og gikk opp bakken. Jeg innser i etterkant at min sak og stille protest neppe når forsiden av hverken riksmedier eller lokalpresse. Der og da føltes den derimot berettiget.

Realitetsorientering og samling i bånn

Dette var derimot fort glemt, for jeg hadde et betydelig mye større problem. På flatene inn mot Lom registrerte jeg på min Garmin Edge at jeg tråkket på det jevne 150 watt, 200 hvis jeg tok i [nå virker det ganske idiotisk å ha pushet 300-350 opp Filefjell].

Men for å i det hele tatt holde 28-11 kasetten i gang i motbakker trenger jeg over 200 watt. “Hvordan i all verden skal jeg komme meg opp Sognefjell?”

Der og da besluttet jeg at nettopp det ble dagens siste mål. Opp skulle jeg.

Løypeprofilen i Jotunheimen Rundt
Løypeprofilen i Jotunheimen Rundt

 

I det jeg la i vei på transportetappen inn den vakre Bøverdalen slo det meg at ting faktisk kunne vært mye verre.

  • Jeg hadde tross alt bare hatt et par timer med regnvær. Det kunne regnet hele veien.
  • Jeg hadde medvind fra Fagernes, over Valdresflya og til Lom. Det kunne blåst motvind.
  • Sola tittet frem da jeg kom til Lom og det ble så varmt at jeg måtte kle av meg.

Å si at jeg fikk nye krefter av inspirasjonen ville være å overdrive. Men det skader ikke å tenke positivt. Det skulle vise seg å bli helt nødvendig ganske snart.

Det føltes omtrent som å stå stille. Og det var nok ikke så langt fra sannheten heller, da jeg tok fatt på bakkene. Her måtte det jobbes hardt med meg selv for å i det hele tatt drive sykkelen forover.

“Holde hjulet i gang, Martin. Dette går fint.”

“Bare kjøre opp til den pinnen der, så flater det ut og du kan ta “hvile”.”

Det holdt et stykke opp den første halvdelen av stigningen. Til slutt nektet bena å gå rundt. Med ikke så rent lite såret stolthet måtte jeg for første gang svinge ut i grøfta og ty til nødprovianten – new energy-sjokolade og Red Bull.

Pausen var akkurat nok til at jeg klarte karre meg over kulen som deler stigningen i to. Herlig å ha nådd det delmålet. Samtidig utrolig frustrerende å kjøre nedoverbakke til Bøvertunsvannet og miste hardt ervervede høydemetere.

Siste innspurt

Jeg var nå innstilt på at jeg kom til å trenge flere pauser på det siste strekket opp til Sognefjellshytta. Kanskje var det kombinasjonen av koffeinen i energidrikken og karbohydratene i sjokoladen som begynte å virke.

Til min store overraskelse klarte jeg meg uten. På merkelig vis fant jeg en slags rytme i vekslingen mellom å sitte i de lettere partiene og å stå og langsomt brekke meg oppover de verste kneikene.

Som vanlig var strekket etter serpentinersvingene ovenfor Krosbu lenger enn jeg husket. “Men i ####, var det enda en sving da!?” Men til slutt var jeg oppe.

Å trille ned til Sognefjellshytta og velte av sykkelen var faktisk en vel så stor tilfredsstillelse som å komme til mål i fjorårets debut-ritt. Før den første vaffelen var i hånd innså jeg at avgjørelsen om å stå av rittet for lengst var tatt.

Jeg skulle alltids klart å krabbe meg en kilometer til. Og en til. Og så en til. Men på dette stadiet kjentes det fullstendig meningsløst ut. Jeg hadde klart det jeg ikke trodde skulle gå – å bestige Sognefjell.

I dag var det godt nok.

Jotunheimen Rundt Sognefjellshytta

Klikk for å følge meg på Instagram ->

Underprestasjon med stort læringsutbytte

Jeg har gått mange runder med meg selv etter min første DNF på 16 år. Idrettsutøverens ryggmargsrefleks er at ritt brytes ikke. Punktum. Denne sitter fortsatt nokså godt i. Derfor svir det å erkjenne nederlaget.

På samme tid er jeg godt fornøyd med at jeg har strukket meg lenger utenfor komfortsonen enn jeg kanskje noen gang tidligere har vært i idrettssammenheng.

Jeg kunne ha latt være å stille til start, vel vitende om at kroppen var i relativt dårlig forfatning.

Jeg kunne droppet å stille da værmeldingen tegnet for alt annet enn en trivelig tur.

Jeg kunne ha brutt etter første tegn til utmattelse på Beitostølen.

Jeg kunne ha stått av etter den bitende kalde og klissvåte nedkjøringen fra Valdresflya.

Jeg kunne ha gitt meg i Lom da jeg begynte å ane en DNF, og spart meg seigpiningen opp til Sognefjellshytta.

Sånn sett er jeg egentlig ganske stolt av “gjennomføringen”, selv om det ikke ble helt inn til mål denne gangen. Jeg er uansett mange erfaringer rikere. Disse gjør meg bedre forberedt til senere ritt i både Jotunheimen og andre deler av verden.

Hva har jeg lært?

Oppkjøringen og gjennomføringen av årets Jotunheimen Rundt har bydd på noen tunge, men viktige lærepenger.

Kontinuitet avgjør

Når du har et nokså tynt treningsgrunnlag fra de siste årene er kontinuitet i treningen alfa og omega. Det er muligens oppnåelig å kjøre Jotunheimen Rundt på 15 timer etter en perfekt 12 ukers oppkjøring [uten feiltrinn, god klaff og bra vær].

Å kjøre på 14 timer er derimot urealistisk for min del uten en lang og grundig oppkjøring fra høsten av – helst uten for langt opphold i etterkant av forrige sesong.

Kjør kontrollert til Fagernes

Det er lett å la seg friste til å klamre seg fast i en rask gruppe opp Filefjell. I håp om å få en “billig” og raskere reise til Fagernes. For min del er situasjonen den at de som klatrer for fort for meg også kjører for fort på flatene.

Note to self: De 10-20 minuttene du taper på å kjøre kontrollert til Fagernes vinner du igjen med god margin senere i rittet. 

Å kjøre lange ritt i regnvær

Det var svært nyttig å oppleve hvordan ulike kleskombinasjoner fungerte under og etter regnvær. Ullvanter med dobbelt sett latekshansker utenpå fungerte utmerket over Valdresfløya.

Mye igjen når du er på stålet

Det er fullt mulig å fortsette i mange hundre kilometer når du først føler deg helt utmattet. Det går bare ikke så fort.

Jotunheimen Rundt – I’ll be back!

Til tross for skuffende sportslige resultater for min egen del angrer jeg ikke et sekund på at jeg stilte til start i årets Jotunheimen Rundt.

Det var som alltid trivelig å komme til Lærdal med veldig god stemning på start. Også veldig moro å møte mange ansikter jeg til nå bare har sett navnene på på internett – takk for alle som kom bort og sa hei.

Som vanlig var det en fryd å komme til hver eneste matstasjon underveis. Alle frivillige jeg støtte på var blide og serviceinnstilte, uansett hvor langt ut på natten og dagen det var. Rett og slett imponerende.

Etter at jeg stod av på Sognefjellshytta ble jeg ved minst fem-seks anledninger spurt, av ulike folk i arrangørstaben, om jeg trengte hjelp med skyss til Sogndal. Et godt eksempel på at entusiastene i Sogn CK genuint bryr seg om menneskene de har på besøk. Takk skal dere ha alle sammen!

Jeg må også rette en stor takk til Garmin Norge som har utstyrt meg med både wattpedaler og sykkelcomputer denne sesongen. Jeg er strålende fornøyd med både Vectorpedalene og Edge 520’en!

1000px-Garmin_logo.svg

 

En stor takk må også rettes til Rojan Rundfahrt som utstyrte meg hjul i anledning Jotunheimen Rundt. Jeg er oppriktig forbløffet over hvor bra Breigutua t33-hjulene rullet. Selv om jeg ikke tråkket allverdens i dette rittet veier jeg likevel tett oppunder 90 kilo. Jeg har aldri kjørt på stivere og mer responsive hjul før.

Det hører med til historien at det samme hjulsettet vant Sognefjellsrittet i kvinneklassen, og at disse nylig har gjennomført Europas raskest registrerte everesting.

Breigutua t33 fra Rojan Rundfahrt. Mekanikeren i en av Oslos større sykkelbutikker da han så navene: "HVEM har bygget disse!!?"
Breigutua t33 fra Rojan Rundfahrt. Begeistret mekaniker i en av Oslos større sykkelbutikker da han så navene: “HVEM har bygget disse!!?”

 

Jotunheimen Rundt 2016 ble en opplevelse jeg ikke glemmer med det første. Og det er tross alt det rittet er ment som – et opplevelsesritt.

Nå skal jeg sette meg ned og klekke ut en plan for en grusom revansje i 2017.

Har du lyst til å følge med på hva jeg gjør av trening fremover kan du:

følg meg på Instagram ->

følg meg på Strava ->

 

Se også:

Veien til Jotunheimen Rundt 2016

Leave a comment

Your email address will not be published.