Jeg gjorde meg en god erfaring i dag jeg tenkte var verdt å dele.
Allerede mot slutten av det andre draget i intervalløkta kjente jeg at åpningen hadde vært for optimistisk. Det som skulle være en kontrollert, men høy intervalløkt av 5 x 8 minutter, ble såpass tidlig preget av stivhet at jeg skjønte jeg hadde bomma på åpningsfarten.
Dette kom ikke til å holde i fem drag.
Jeg stod nå ovenfor valget alle idrettsutøvere har kjent på. Skal jeg ta lua i hånda og kutte ut det siste draget? Og kjenne den sure bismaken av en dårlig økt resten av kvelden. Eller skal jeg gjennomføre økta som planlagt og drepe bena fullstendig? Med de ringvirkningene det får for de neste treningsøktene.
En effektiv løsning
Jeg kunne gått betydelig ned i intensitet, og gjennomført de siste tre dragene roligere enn optimalt. Men det ønsket jeg ikke.
Derfor ble løsningen et kompromiss.
Jeg reduserte tråkkfrekvensen et hårstrå, til det som nok var en mer ideell intensitet. I og med at jeg allerede var ganske prega var dette fortsatt tungt, men gjennomførbart.
For å ikke “kaste bort” den høye pulsen jeg hadde opparbeidet, bestemte jeg meg for å gjennomføre et femte drag. I steden for de planlagte åtte minuttene kortet jeg dette ned til fire.
Dette gikk såpass bra at jeg la inn et ekstra minutt, så siste draget ble på fem minutter. Resultatet kan du se nedenunder.
Valget om å gjennomføre et begrenset femte drag ga meg gode fire minutter ekstra godt opp i sone 4, uten at jeg behøvde å gå fullstendig i veggen for dette.
I etterkant er jeg godt fornøyd med dette valget, fremfor å droppe det siste draget fullstendig.
Grafen nedenfor viser at økta ga meg betydelig totaltid i både sone 4 og 5. Det skal sies at sone 5 her sannsynligvis er kneppet for lavt definert.
Jeg har ikke gjennomført noe makspulstest på mange år, så estimatet er basert på en antatt reduksjon av min gamle makspuls. Dette estimatet er kanskje noe overdrevent. Dermed er nok mye av sone 5-tiden i realiteten høy sone 4.
Leave a Reply