Når jeg står her og har tatt avgjørelsen er det ikke helt uten bismak. Men, la oss begynne ved begynnelsen. Spol tiden tilbake til høstmørkets lune favn…
Erfaringer fra maksimal styrketrening med en utrent kropp
Kalenderen viser november 2016 og ambisjonene er store. Endelig skal 14-timersgrensa på Jotunheimen Rundt brytes. Kjerringa skal reises så til de grader etter nederlaget den søkkvåte julinatta.
Etter å ha brukt betydelig spalteplass på å snakke varmt om styrketrening for syklister, blant annet her, her og her var det på høy tid å praktisere det jeg preker.
Styrketrening er alltid et lite helvete å komme i gang med. Første tilvenningsøkt i knebøystativet får jeg kjenne på opplevelsen av å være et aspeløv. Mine 2 x 15 kilo på stanga er halvparten av hva partysvensken i stativet ved siden av bruker som oppvarmingssett.
“Jäklar!”
I mitt stille sinn unnskylder jeg meg med at jeg er syklist, og aldri trener styrke. 4 repetisjoner inn i sett nummer to napper det i hamstrings så det synger i veggene. Det er bare å glemme å fortsette i dag.
I uke 2 har hamstrings det bedre, men nå gjør det vondt i ankelen ved knebøy. Jeg må motsette meg ryggmargsrefleksen som forsøker å si at dette er farlig og minne meg selv på hva jeg ville sagt til en pasient i samme situasjon – bevegelse mot motstand er bra. Kroppen trenger bare tid til å tilpasse seg uvante aktiviteter.
Uke 3 går første fullverdige og tunge styrkeøkt. Før uka er omme har jeg utvilsomme ryggsmerter.
“F##n, har jeg fått prolaps?”
Kiropraktoren tar en hard snakk med seg selv og argumenterer for at det ville være unaturlig om ikke ryggmuskulaturen ville reagert på belastninger den ikke har opplevd på langt tid. Og rett nok, en uke senere har smertene sluppet taket.
Nå opplever jeg raskt fremgang. Jeg har bedre kontroll på frittstående knebøy og kjører greit sett på litt over 80 kilo. Føler meg gjennomsterk nå, men det koster.
De tunge styrkeøktene tar på mer enn jeg tror og jeg sliter med å gjennomføre normal sykkeltrening. Jeg velger å holde stand, fast i troen på at dette er en langsiktig investering. Det betaler seg når jeg får hentet inn sykkeltreninga i løpet av våren.
Frem og tilbake er like langt
Over jul er jeg godt i draget. Styrkeøktene er tunge, men jeg er i gang med sykkeltreningen og intervaller.
Før ukas andre intervalløkt merker jeg at jeg er tung i beina. Watt og pulsfallverdiene fra den standardiserte oppvarminga mi antyder det samme. Jeg bestemmer meg for å kjøre første halvdel av 8-minuttersdragene mine i sone 3 i steden for sone 4.
Til tross for at gjennomføringen går greit nok får jeg allerede samme kveld besøk av en ubuden gjest. Den type verking i leggene kjenner jeg igjen fra forrige vår. Så har jeg nok engang gått på smellen.
Jeg trøster meg med at denne gangen var jeg mye nærmere å plukke det opp. Jeg så og registrerte varselsignalene under oppvarminga. Dessverre agerte jeg ikke (nok) på dem. Skulle ha utsatt intervalløkta helt.
Jeg vet at jeg blir bra igjen av dette. Men jeg vet også at det tar litt tid. Derfor er det med verdens beste samvittighet jeg nyter 10 dager med fullstendig trenings-, skole- og bekymringsfri på skiferie hos familien i Sveits.
Når jeg atpåtil kommer hjem og ser at noen av de overflødige kiloene mine har forsvunnet må jeg le høyt. 10 dager uten trening, med pommes frites og cola i bakken(e), X antall øl på apres og fråtsing i tantes pasta og kjøttmiddager. Det føles som å ha jukset på finalebordet i poker og vunnet.
Tilbake i styrkerommet har styrken faktisk ikke tapt seg særlig heller. Mange timer i sugne super-G-svinger er tydeligvis ok vedlikeholdstrening for nevromuskulære egenskaper.
Smellen i beina har derimot ikke sluppet helt taket.
Det er slik med forskning at det nesten alltid finnes praktiske forhold som den ikke nødvendigvis tar høyde for. Jeg konkluderer med at tung styrketrening krever sitt treningsgrunnlag dersom du på samme tid skal regne med å sykle mye.
Troen på effekten er på ingen måte svekket. Til det er forskningen altfor krystallklar i sin konklusjon. Men, for de aller mest utrente finnes det sannsynligvis andre veier til kortsiktig fremgang med lavere risiko for overbelastning.
No hablo espanol
Hjemme i Norge rakk jeg såvidt å snu i døra før det bar tilbake på Gardermoen. Jo Nordskar, mannen bak kleskolleksjonen Abracadabra Cyclewear, inviterte til treningssamling i Spania. Og det kunne jeg selvsagt ikke la gå fra meg.
Med oss på turen var fotograf Magnus Furset, verdens beste dronepilot, og terrengsyklist Tom-Viggo Vårdal som for anledningen hadde forvillet seg ut på tynne dekk.
Mar de Pulpi ligger idyllisk til langs Middelhavet, overraskende tett omkranset av en rekke morsomme fjellkjeder. Etter kjøreturen på 2 timer i flatt og tørt terreng var det en kjempeoverraskelse å komme frem til de flotte omgivelsene på resorten.
På samling i Spania med Abracadabra – utdrag fra treningsdagboka
Søndag: Klokka ringer 04.00 for en tidlig flight. Går ikke an å bli trøttere enn dette, men forventningene veier opp for det. Turen ned går knirkefritt. Ut å rulle rolig i 2 timer på kvelden. Leggene skriker etter cirka 40 min. “Shit, dette blir en vond uke!”
Mandag: De spanske veiene byr opp til dans med en leken klatring som svinger seg 800 høydemeter opp til en radiomast. Siden vi har med fotograf blir det kjørt altfor hardt, hele veien. Den gode nyheten er at leggene er betydelig bedre enn i går. Finnmarks store offroad-sønn ymter frempå at dette var noe annet enn de tre turene han har på landevei rundt Larkollen. Angrer på valget av standardkrank og 25-kassett. Jeg har det fint på min lånesykkel, som takknemlig nok er utstyrt med kjerring.. ahem, kompaktkrank. Gode 3.5 timer på setet i dag. Vår spanske kelner, som også er syklist, er mindre imponert av måten jeg stapper trynet fullt av Asian style pork ribs, pommes frites og cola til middag.
Tirsdag: Dagens mål er Sierra Cabrera, en tidligere fjellmålgang fra Vuelta Espana med ca. 900 høydemeter på 15 kilometer. Allerede etter en times rulling på den fantastiske kystveien merker jeg at kroppen er bekymringsverdig slapp. Spiste jeg ikke nok til frokost? Ikke tid til å gjøre noe med det, for nå bærer det opp i fjellet.
Tom-Viggo ler av meg som sykler uten flasker. Medisinstudenten burde kjenne behov for hydrering og skal kanskje få lov å ta en slurk av hans når jeg kommer tiggende. Jeg svarer bestemt at det kommer aldri til å skje. Årsaken er selvsagt at det er uaktuelt å bli avbildet med knallrøde 750 ml-flasker på en blå sykkel. Jeg har allerede blitt satt i offentlig gapestokk av Fjæra på facebook for en ulykksalig glipp der brillene snek seg på innsiden av hjelmstroppen.
Fjellet begynner nokså brutalt med flere gode knekkere på både 15 og 20%. Jeg er derimot ved godt mot og roper oppmuntringer til Tom-Viggo og tar ivrig bilder. En halvtime senere sier det plutselig stopp og jeg ser Jo og TV som små prikker langt oppe i bakken. Stopper ved følgebilen og hiver i meg en banan.
Dette fjellet er egentlig morsomt med variert terreng som heldigvis gir falske flater med hvile mellom de bratte knekkerne. Det er bare jeg som har en svart dag. Etter en drøy times klatring ser jeg veien sno seg rundt toppen og til min store glede er det ingen bratte knekkere på veien opp dit. Jeg har gått på energi-tom-smellen og har for øyeblikket en makswatt på 150.
Så viser det seg at spanske fjell ikke er noe bedre enn sine norske brødre. Det er alltid en topp bak toppen! Rundt svingen bikker det atpåtil nedover. Jo har kommet meg i møtet: “Han tulla faktisk ikke da han sa 30%,” sier han og ler, med referanse til vår spanske guide. Jeg rekker å tenke “du kødder!” før jeg blir møtt av dette skiltet og en asfaltvegg som stiger rett til himmels.
Jeg har vært opp og ned til Juvass tidligere, men de bakkene fortoner seg som fartsdumper i forhold til denne. 30% stigning når du allerede har klatret i over en time er som å få et godstog i trynet. Jeg forstår ikke hvordan det er mulig å lage så bratte veier. Forsøk på å sykle rett frem er nesten umulig uten at forhjulet letter, og det før jeg er inne i det bratteste partiet.
Jeg kan bare glemme å sykle rett opp her. Flauheten over å sykle i sikk-sakk er borte for lengst. Det er nesten så jeg mister balansen og tryner flere ganger. Bakken går rett opp, og sykkelen står stille når jeg brekker meg inn i hver 180-grader sving på de tre metrene veibredde jeg har å jobbe med.
Når 20 meter gjenstår klarer jeg ikke lenger å svinge, nå må jeg rett opp. Jeg står i ramma og rekker å registrere at nå tråkker jeg det som tilsvarer full effings spurt, og det bare for å rikke meg av flekken. Til slutt flater bakken ut i noen meter. Jeg sykler sakte nok til at jeg rekker å samle meg litt.
De siste 500 metrene opp til toppen er snillere og jeg når de andre, som for lengst har begynt lunchen på toppen med et snev av verdighet i behold.
Etter mye mat og sjokolade, noen flere kilometer og kaffestopp flott liten landsby tar vi fatt på den drøye timen med transport langs kysten hjemover. En sulten Tom-Viggo får resten av sjokoladeplata mi, og jeg føler meg straks litt mer ovenpå. Jo, som har tauet hele dagen og alltid prater som en foss er uvanlig stille. Med fulle energilagre innser jeg at jeg kanskje er den sprekeste i feltet – victory!
Vel hjemme igjen venter en kilo spansk kjøttpålegg. Pork ribs Asian style til middag igjen. Tom-Viggo går til køys tidlig. Jeg blir sittende oppe sent for å skrive ferdig en artikkel om hvor viktig det er å få nok søvn for å prestere godt. Finnmark påpeker ironien.
Onsdag: Hviledag. Tester ut anleggets flotte tennisbaner. Ingen av oss blir den nye Roger Federer.
Torsdag: Stisykling. Tryner ut av det andre crux’et vi kommer til og går over styret. Lander med kroppsvekten på utstrakt arm, oppskriften på kragebeinsbrudd. For sikkerhets skyld har jeg også hatt begge skuldre ut av ledd, og jeg ser for meg forelesningsslidene og hvordan strukturene i skulderen ryker. Må kjenne etter både en og to ganger, men skjønner at jeg hadde flaks og slapp unna uten annet enn skrammer.
Terrengsyklisten Tom-Viggo er i sitt ess og Jo er klistra på hjulet. I bakleksa hopper og spretter jeg meg nedover, humøret er omvendt proposjonalt med hver 100 meter jeg må slippe. Når jeg for andre gang stanger hodet i den samme lave greina klikker det. “Helvetes møkkasti!”
Jo er jo småbarnsfar, så han ser tegninga. “I dag tar vi en kort dag, gutta!” Han ruller oss inn på en strandcafe og bestiller 3 espresso. Humøret til femåringen tar seg opp. Asian style pork ribs til middag. Nam-nam. På kvelden holder jeg et foredrag om forskningen som ligger til grunn for effektiv sykkeltrening. Sånn passe fornøyd, må flikke litt på retorikken før leveringen sitter.
Fredag: I dag venter rosinen i pølsa. Alto Velefique er et ikonisk fjellpass som i 2009 var målgang i Vuelta Espana (etappen vunnet av Ryder Hesjedal). Vi starter i Gérgal og får en transportetappe med spansk ørken, fantastisk utsikt, små fjellandsbyer og drømmenedkjøringer ned første 30 kilometrene.
Deretter venter toppen av kransekaka, de 13 kilometrene opp Alto Velefique.
Vi beslutter å kjøre hver for oss i vårt eget tempo opp. Jeg legger meg på terskelfart, og havner naturligvis litt over. Holder et bra trøkk 2/3 opp i bakken før jeg begynner å gå tom. Lar intervalltreningen seile sin egen sjø og nyter de spektakulære omgivelsene.
Vi er helt alene på veien og møter ikke et eneste menneske på hele turen opp. På toppen dumper vi plutselig opp i et titalls menn kledd i helsvart og tildekkede biler. Det er tydeligvis en reklamefilminnspilling. Den engelske crew-mannen som stopper oss forteller lattermildt at de fikk fart på seg da de gikk fra fred og ingen fare til å få vår følgebil med fotograf, telelinser og en flyvende drone midt i fanget.
Over toppen venter nok en fantastisk nedkjøring, etterfulgt av obligatorisk stopp på første og beste lokale spisested. Nå er vi i bunnen av en dal og det går bare oppover på begge sider. Undertegnede har 10 minutter igjen med trøkk i beina før det sier stopp. Krabbegir resten av klatringen før vi bikker ned til Serén. En fantastisk avslutning på en fantastisk tur.
Eneste skåret i gleden i dag er at jeg ikke får lov av gutta å spise Asian style pork ribs til middag for 4. gang denne uka. Kikker misunnelig over på Jo sin tallerken, han har selvsagt bestilt nettopp det.
Lørdag bærer det hjem, og alle var enige om at vi hadde hatt en fantastisk tur. Hit skal jeg tilbake!
Når jeg kommer hjem fra Spaniaturen til Jo slår det meg at dette er mye av årsaken til at jeg har fått så sansen for sykkelsporten. Opplevelsene jeg sitter igjen med etter å ha reist nye steder. De nye menneskene jeg blir kjent med.
Motivasjonen for å gjøre mer av dette i fremtiden er bare blitt større…
Leave a Reply