Før gruet jeg meg alltid til de dagene det stod intervalløkt på programmet. Jeg trodde at intervalløkter alltid skulle bety blodsmak i munnen, syrefest og såre lunger.
Så feil kan man ta.
I senere tid har jeg fått et mye mer bevisst forhold til at intervalløktas belastning bør tilpasses den øvrige belastningen i treningsuka.
Nå om dagen har jeg den litt sure kombinasjonen av:
- tynt treningsgrunnlag
- høy totalbelastning mht. jobb og skole
- lave batterier
Dette merker jeg særlig godt i form av at lengre langturer og harde intervalløkter koster unormalt mye tid før jeg klarer å hente meg inn.
I denne situasjonen passer den “lette” høyintensive intervalløkta perfekt. Det betyr i praksis en intervalløkt med:
- Få antall drag
- God kontroll på intensiteten
- Liten grad av anaerobt arbeide
I praksis betyr dette at jeg sikter på å ligge lavt i Olympiatoppens sone 4. Det betyr omkring 87% av makspuls og rett ovenfor 100% av FTP.
Min erfaring er at disse øktene er intensive nok til å gi kapasitetsutvikling (på mitt nåværende nivå). På samme tid koster de meg veldig mye mindre enn om jeg hadde hatt et normalt antall drag og tatt meg helt ut i løpet av økta.
Resultatet er at jeg har bedre kontroll på treningsbelastningen min, får lagt inn flere gode kvalitetsøkter og med lavere risiko for å gå på noen overbelastningssmell.
Å øve seg på å “styre” intensiteten på intervalløkter, fra de “snille” til de ubarmhjertig harde, er noe jeg vil anbefale alle. Når du mestrer dette får du et mye større arsenal av treningsverktøy for å finjustere den totale treningsbelastningen din.
Se oppsummering av økta på Strava ->
Leave a Reply