Hvordan er det mulig å bli bedre med mindre trening?

Forskning 02“Hvorfor ble en gruppe bedre, selv når de trente mindre?”

Når jeg har presentert resultatene fra Rønnestads studie om trening i sesongpausen får jeg ofte det samme spørsmålet:

Del I - Rønnestad resultater 04

“Hvordan kan blå gruppe bli BEDRE når de reduserer treninga til kun 1 intervalløkt i uka? Dette gir jo ikke mening. Kan vi egentlig stole på resultatene av denne studien?”

Godt spørsmål…

Før vi går nærmere inn på det spørsmålet er det viktig at du forstår hvordan eksperimentell forskning er bygget opp.

Hensikten med eksperimentell forskning er å avdekke om to ulike intervensjoner (f.eks. to treningsmetoder) gir ulikt resultat. For å finne svaret setter man opp to grupper, en til hver treningsform. Studien bør bestå av ryttere som er så like som mulige (alder, kjønn, kapasitet, erfaring osv.). Rytterne fordeles på de to gruppene, der hver gruppe trener sitt treningsprogram.

For å få resultater man kan stole på forsøker man å kontrollere så mye så mulig av omstendighetene rundt utøverne (tidligere treningsstatus, opplegg inn mot testing, at de gjennomfører treningen de faktisk skal osv.). Hvis rytterne gjør alt helt likt, bortsett fra hva de trener, så kan man med stor sikkerhet si at forskjellen i fremgang skyldes selve treningsprogrammene.

Problemet er at man kan aldri utelukke at ikke tilfeldigheter spiller inn på resultatene. F.eks. kan det være at ryttere i én gruppe gjør ting underveis som ikke har med selve treningen å gjøre, men som likevel påvirker resultatet av treningsperioden (tenk kosthold, søvn, sykdom som ikke blir registrert, noen ryttere kan være non-responders, ulik motivasjon osv.). På fagspråket kalles slike ukontrollerbare faktorer som påvirker resultatet confounding factors. Forskerne kan ta steg for å minimere risikoen for confounding factors, men man kan ikke utelukke dem 100%.

Av den grunn vil en forsker sjelden vurdere resultatene i sin studie som en 100% sannhet. Derimot vil de forsøke å beskrive hvor sannsynlig det er at resultatene skyldes selve intervensjonen (treningsprogrammet), og ikke andre tilfeldigheter. Dette uttrykkes gjerne matematisk, med f.eks. p-verdier og konfidensintervaller.

Du trenger ikke huske disse begrepene – poenget er at det alltid er en viss grad av usikkerhet knyttet til om resultatene skyldes intervensjonen eller tilfeldigheter. Derfor stoler vi aller mest på studier som har en robust metode, og enda mer når de samme resultatene kan reproduseres i liknende studier gang på gang.

Hva sier forfatterne selv om sannsynligheten for at resultatene er reelle?

For å sitere Rønnestad og kolleger (min oversettelse fra engelsk):

“EXP (programmet m. 1 intervalløkt) resulterte i en veldig sannsynlig moderat forbedring i wattproduksjon ved 4 mmol/L i løpet av overgangsperioden, sammenliknet med TRAD (programmet med bare rolig).”

Videre forteller forfatterne om sine analyser av sannsynligheten for at dette resultatet er reelt:

“Sannsynligheten for at den reelle forskjellen mellom de to treningsgruppene var større/triviell/lavere, 97/1/2%.”

De vurderer med andre ord at det er 97% sannsynlighet for at den virkelige forskjellen mellom de to gruppene er enda høyere enn angitt i grafen.

Hva betyr alt dette for studien om nedtrening?

Det er mulig å tenke seg mange sannsynlige og usannsynlige årsaker til at den ene gruppa tilsynelatende ble bedre av å gå ned på mindre treningsdoser og færre intervalløkter:

Å redusere treningsmengden er selve nøkkelen i klassisk formtopping. Man kan spekulere i om rytterne våre i praksis opplevde en formtopp da de gikk ned i treningsmengde etter sesong, men likevel opprettholdt en viss mengde intervalltrening. Det som taler mot en slik forklaring er at perioden på 8 uker er betydelig lenger enn hva man opererer med i vanlig formtopping.

Rytterne i denne gruppa gikk fra å trene betydelige mengder terskeltrening før sesongslutt, til mindre terskeltrening og større fokus i ytterkantene av intensitetssonene (enten høy intensitet eller lav intensitet). Denne fordelingen av treningsintensitet har i flere studier vist seg å gi bedre resultater for godt trente ryttere enn man ser med mye terskeltrening. Kanskje kan en mer optimal fordeling av intensitet ha veid opp for lavere treningsdoser.

Det er ikke umulig at rytterne var både slitne og ute av form på tampen av en lang sesong. Å trappe ned treningen kan tenkes å ha gitt rytterne tilstrekkelig overskudd, slik at den treningen som ble gjennomført fikk desto bedre kvalitet.

Det er selvsagt også mulig at andre faktorer som vi ikke kjenner til har bidratt til at enkelte ryttere i gruppa testet spesielt dårlig på pre-test, og dermed oppnådde tilsynelatende stor fremgang i den påfølgende perioden.

Interessante spekulasjoner, men på siden av poenget

Jeg er enig i at det kan være vanskelig å forklare at ryttere som går ned i treningsmengde skal oppnå kapasitetsforbedring over en 8 uker periode. Men, det er faktisk litt på siden av poenget her.

Det viktigste poenget er ikke at gruppa med 1 intervalløkt ble bedre. Poenget er at de ikke ble dårligere. Du må gjerne stille deg tvilende til om den prosentvise fremgangen til uke 8 skyldes treningen eller ukjente tilfeldigheter. Men, du kan likevel være ganske trygg på at denne gruppa ikke ble dårligere.

Det vil bli interessant å se om liknende studier viser like stor progresjon ved nedtrapping av treningsmengden i sesongpausen.

Det vi enn så lenge kan si med stor sikkerhet er: å opprettholde en viss hyppighet av høyintensiv intervalltrening ser ut til å være en effektiv måte å bremse kapasitetstap på.

 

Leave a comment

Your email address will not be published.